Ved å gjøre innholdet på bloggen din tilgjengelig i lydformat vil du nå mange ganger flere og i tillegg kanskje knytte sterkere bånd med dine følgere. I dag er det veldig mange som hører på podkaster på vei til skole eller jobb og når de gjør oppgaver som ikke krever mental fokus. Svært få leser når de kjører bil, trener eller rydder huset.

Podkaster i seg selv har et inntjeningspotensiale, om det er sponset innhold, reklameinntekter eller betalt innhold. Mange vil gjerne abonnere på podkaster underholder og inspirerer.  Over tid kan du bygge en ganske grei passiv inntekt og fokusere på å skape nytt, engasjerende innhold som gir lytteren verdi. Og de som oppdager deg gjennom podkast vil garantert oppsøke nettstedet ditt for å bli bedre kjent med deg og kjøpe dine produkter eller tjenester, hvis det er et mål.

Hvis du vil gjøre om artiklene eller blogginnleggene dine til en podkast, sier det seg selv at vi må gjøre tekst til tale. Her er noen alternativer:

• Om bloggen din er på engelsk, og det er greit for deg at stemmene er datagenerert, har du mange alternativer. Om det er veldig effektivt, kan jeg ikke svare for, men det er verdt et forsøk. Gjør et raskt søk på google og du vil få uendelige muligheter. Blogcast er et enkelt alternativ.

• Det beste alternativet vil være å lese det inn selv, gitt at du investerer litt penger og tid i utstyr som gir bra lydkvalitet og kunnskap om hvordan du bruker dette. Spesielt om du har en personlig blogg eller driver en form for coaching eller har direktekontakt med kundene dine. Da vil de stole på deg og føle at de allerede kjenner deg den dagen dere sitter der på møtet og du har noe å tilby.

• Etter dette, kan det jo være et alternativ å øremerke tiden til en ansatt i bedriften til å drifte en podkast og evt. en youtube-kanal, dersom vedkommende syns dette er spennende. Det er sikkert mange som går med skjulte kreative sider som de gjerne vil bruke tiden på får å variere arbeidsoppgavene litt. Vinn-vinn.

• Hvis ingen av alternativene over virker å være noe bra alternativ for deg, så kan du hyre en frilansende podkaster. Yes, that’s right! På samme måte som man kan få frilanserere til å skrive engasjerende artikler som treffer din målgruppe, et produksjonsselskap til å lage reklamefilmene, så kan du også få et castingbyrå til å linke deg opp med et passende ansikt og en passende stemme utad.Meg for eksempel!

Skjermbilde av en video hvor jeg venter på gjesten.

Jeg vil gjerne ta en uforpliktende prat med deg om mulighetene for å gjøre ditt eksisterende innhold tilgjengelig i nye format, eller skape nytt og spennende innhold som er relevant for dine målgrupper.

Jeg kan være din innleser eller innholdsskaper, alene eller i kontakt med deg, dine ansatte, kunder eller potensielle kunder. Kanskje litt av alt?  Jeg har også kjennskap og vennskap med mange aktuelle podkastverter som har et bredt spekter av personligheter og interesser.

Det er ikke egentlig noe å lure på. Lyd må du ha… spørsmålet er bare hvordan du velger å gå frem.

Stilledisko…

Hvem hadde trodd at det skulle være en greie å gå på et dansested der det i utgangspunktet ikke er noe musikk som runger i rommet? Første gang jeg hørte om dette lo jeg bare og tenkte: “Alt de finner på…” og tenkte at jeg måtte jo selvfølgelig se og oppleve det selv.

I går kom anledningen. Jeg satt i timesvis med produksjonsteamet mitt og vi tegnet ferdig storyboard og laget floorplan og innspillingsplan, og når de gikk benyttet jeg anledningen til å snu meg og snakke med noen gutter som satt bak oss hele veien og sang og freestylet med DJ’en på huset. De var flinke og morsomme og jeg ble fascinert. Det var Jin fra Cuba, Ryan fra Colombia og Vatan fra Stavanger. Jeg tok et glass vin med de, gikk utenfor og holdt de med selskap da de skulle ta seg en blås, og de skapte fest fra ende til annen. Med litt musikk fra telefonen, rappet de gutta over det, som profesjonelle, og folk rundt oss begynte å danse med. Husk… dette er litt etter klokken 21:00 på en onsdags kveld… i NORGE!

Når de annonserte at de skulle videre til Tonga bar og nyte noen latinske toner på dansegulvet, meldte jeg pass, og tenkte det var på høy tid for meg å legge seg… til jeg oppdaget at klokken “bare” var litt over 22. Jeg trodde vi nærmet oss midnatt. Så da tenkte jeg at å slenge seg med og danse en times tid, kunne være et deilig avbrekk fra så mye som jeg har jobbet med kortfilmen og andre prosjekter i det siste.

Akkurat i det vi skulle gå reiste en jente seg som satt i sofaen bortenfor og sa litt forbauset og skuffet: “Skal dere gå??” Og så spurte hun om hun kunne slenge seg med og om vi kunne vente 5 minutter. Det gjorde vi. Så vi vandret ned mot tonga mens vi alle ble bedre kjent. Ingen kjente hverandre fra før av, bare de to spansktalende som har møttes på norskkurs noen uker før. Her er vi:

Fra venstre: Jin, “Lillemy”, meg, Vatan og Ryan. Kul gjeng, sant? :)

Da vi kom ned var det stengt til alles skuffelse, og vi vandret over gaten til “zakken” for å bli enda mer skuffet. Men vi så ironien i det og begynte bare å le når vi så en stakkars underholder med gitar og mikrofon, en bartender som pusset glass i et ellers tomt lokale.

Da vi snudde og gikk kom det en fyr bort som heter Eirik og lurte på om vi var turister. Han ville nemlig tipse oss om at alt liv på en onsdag finnes oppe ved vaskeriet og der omkring. Han anbefalte oss om å gå på stilledisco. Det ble alle giret på, men Eirik ble ikke med.

Vi gikk opp der, og fant stedet som krydde av folk, hovedsakelig studenter gjetter jeg, og litt etter jeg hadde fått meg en eplemost og et headset kom Eirik dinglende. Han hadde ombestemt seg. I baren ble jeg stående og prate med en som heter Thomas som også ble med på laget, og vi alle fant oss et bord.

Plutselig er vi altså Thomas, Eirik, Jin, Ryan, Lillemy, Vatan og meg rundt et bord i godt humør, vennlige og danseglade. Ingen kjenner hverandre, og etter hvert joiner også Vigleik som heller ikke kjenner noen av oss. Åtte nye venner på stille-disko. Det ble litt sent etter mye prat og jeg tenkte egentlig at jeg fikk spare dansegulvet til en annen anledning, og skulle bare inn å si adjø til Lillemy, som jeg hadde lovet.

Jeg tok på meg headsettet et øyeblikk, bare for å føle et øyeblikk hvordan det var å stå på et dansegulv sammen med mange andre med headset på ørene, og BOOM, der skjedde det. Jeg ble dratt inn og fanget i opplevelsen av å være i mitt eget univers av musikk og bevegelser, med andre mennesker som beveget seg rundt meg. Vi kunne velge mellom to spor. Blå og grønn. Grønn hadde disko/popmusikk og blå hadde rap/rnb. Vi havnet på sistnevnte selv om folk flest lyste grønt runt ørene.

Jeg tror jeg danset i halvannen time med Vatan, Lillemy, Jin og Ryan + Gunnar som dukket opp på dansegulvet og jeg umiddelbart kjente igjen fordi han var på audition for hovedrollen i kortfilmen min bare uken før.  Etter mye moro på dansegulvet måtte jeg sette foten ned for meg selv og gå hjem. Det var med tungt hjerte, fordi jeg hadde det så utrolig morsomt og gøy. Det skal jeg absolutt gjøre igjen og jeg anbefaler det virkelig. Jeg har lyst å oppsøke andre plasser der det kanskje er enda større mangfold av musikksjanger og alder blant publikum. For et konsept og for noen folk.

Vær åpen, si hei til folk, sleng deg med og så blir det et gøyere liv. Jeg er 33. Nesten 10 år eldre enn han yngste. Spiler det noen rolle da? Vi må ikke la oss begrense av tenkte barrier som ikke eksisterer. Smil, dans, nyt livet.

– Ingen som vet, med sikkerhet, at det er tårer de ser.

Sier stemmen i hodet mitt. Jeg tørker en tåre samtidig som jeg senker paraplyen, rister den litt og går på toget.

Nå kom det noen tårer til…Drit i.

En tåre, for min datter, får toget tåle. Eller to. Toget får tåle alle tårene. Én tåre for at jeg var i Bergen hele forrige uke. Én tåre for at jeg kjeftet på henne, overdrev en smule, da hun ødelagte paraplyen min i helgen, da jeg endelig var hjemme. Resten av tårene for at jeg nå sitter på toget til Bergen, og ikke i bilen på vei i barnehagen for å hente vår datter.

Det er en konstant øvelse i “letting go”, dette pendlereventyret mitt. En konstant øvelse i å gi slipp på frykten for at jeg frivillig går glipp av dyrebar tid sammen med Eir, og at det ikke kan forsvares i verdi skapt for fremtiden.

Når jeg er i Bergen, på skolen eller ute omkring, er jeg glad og fornøyd, stort sett. Det skjer noe. Jeg tenker ikke på hvor jeg ikke er eller med hvem jeg ikke er. Jeg lever ganske mye i øyeblikket, vil jeg si. Men så kommer kveldene, sånn på slutten av uken… Kunne jeg vært hjemme nå? Skulle jeg vært hjemme nå? Burd… ikke si det. Slike ord, vil vi ikke ha.

Men det hjelper ikke. Enn så mye jeg ikke bruker burdeordet, så er det nok det som ofte tynger meg. Men jeg kan ikke si at jeg er helt klar enda, på hvor følelsen kommer fra. Er det rent savn… eller er det også en følelse av forventninger til meg som kvinne og mor?

Kanskje jeg er redd for at den følelsen jeg har av avstand skal smitte over fra fysisk avstand til emosjonell avstand… at jeg på sett og vis mister noe av familien min hver gang jeg tar et valg om å ha fysisk avstand, ved å være andre steder enn hjemme.

Noen dager har jeg lyst å hyle. Primærbrøl fra helvete. Som om jeg skulle ha mistet mine aller kjæreste på gruelig måte, for godt. Det er når fantasien tar kontroll og en dystopia av min egen fremtid spiller ut.

*pust*

Jeg vil jo så gjerne gjøre det rette… eller om ikke det rette, så i alle fall noe som er riktig og godt for meg selv og de rundt meg.

*pust*

Jeg tror sterkt på ringvirkningene som skapes av et menneskes tanker, bare. For tanker fører til handling, handlinger fører til reaksjoner… Vi er en verden av reaksjoner til tanker.

*pust*

Men ingen andre har, til min kjennskap, reagert på mine tanker med mindre de har fått vise seg i språket. Muntlig eller visuelt.

*pust*

Så hvis jeg bare lar tankene gå. Gir slipp…

*pust*

Ikke på familien min, ikke på datteren min, men på de vonde tankene om at jeg kanskje ikke gjør det rette, så er ingen skade skjedd? Hvis jeg velger å gjøre mitt beste, strekker meg for å være lykkelig, for å gjøre det jeg tror er rett, så er kanskje alt dette…

*pust*

…helt riktig?

Jeg fant et opptak av “Ludde får besøk” på datamaskinen min.
Jeg satt det på, og i lang tid gjorde ansiktet mitt dette her:

PreviousNext

– Nina? Kan det være Nina? Spør han.
– Neeei, sier jeg.
– Nei, du har ikke tatt opp hos dem?
– Nei, og ikke er det hennes stemme heller…

Jeg tenker så det knaker. Kan det være Katrine, tanten til Jonas? Jeg kan ikke huske at jeg har vært frempå med opptakene hos dem… Og det høres ikke helt ut som henne heller, akkurat.

– Deg! det er deg! Sier Jonas og smiler. Han løste gåten.

Og da hørte jeg det også. Jeg brøt ut i latter. For en fantastisk opplevelse. Jeg kjente ikke igjen min egen stemme et lite minutt, bare fordi jeg i opptaket øvde meg på å snakke østlandsk og kanskje vri litt på stemmen.

Nå er dette opptaket bare gjort på telefonen med den innebyggede mikrofonen, og jeg har kanskje tenkt at Eir skulle få høre det på nytt, mens jeg svingte over kjøkkenet, eller noe.

Og sånn går nu dagan.