Oisann. Har visst noe i tanna. Det er vel ikke noe å skamme seg over. Heller ikke mine lekre, ubarberte armhuler.

Lokkende og forførende, trøstende og kjærlig, syrlig og hetsende… Ja takk, i bøtter og spann. Karakteren jeg fikk spille i mitt seneste stemmeskuespilleroppdrag var ingen dans på roser. Men gøy var det! Jeg nevnte det så vidt i et tidligere blogginnlegg, men jeg syns denne erfaringen fortjener et eget blogginnlegg, for det har vært en opplevelse for seg selv.

Bare det å spille inn en stemme i studio, for meg selv, kan få meg til å rødme, men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Hvis man først skal ut og satse kan man like gjerne gjøre det med begge bena. Derfor har jeg nå gått ut og frontet at jeg holder på med stemmeskuespill, og derfor hadde jeg denne gangen med meg en lydtekniker i studio, flinke og kule Johan, mens jeg spilte inn. Taking it up a notch  ( o r    t e n ) !  Men tro ikke at det er lett, og tro ikke at jeg ikke lurer på hva jeg holder på med, eller om jeg lurer meg selv til å tro at jeg er noe/noen jeg ikke er. Kaller jeg meg selv en stemmeskuespiller bare sånn at jeg har en unnskyldning, nesten tillatelse, til å endelig leke igjen? Til å ta meg friheten til å spille ut andre sider av meg selv og merke det “jobben min”. Slik at ingen mistenker meg for å gjøre rare ting, bare fordi jeg syns det er gøy?

Imposter syndrome… har du hørt om det?

Jeg kjenner på det hele tiden…hver dag… nei, kanskje ikke hver dag, men ofte nok til at det kan gjøre en vesentlig forskjell i hvor fort jeg beveger meg mot målene mine. Jeg tar det opp her fordi jeg vet at det hjelper noe, om så bare en smule, å vite at dette ikke er noe ukjent for menneskeheten. Ikke bare er det et anerkjent fenomen, det er et velkjent et og nokså vanlig! Men hvorfor? Hvorfor er det så vanlig å føle at vi ikke er gode nok eller prøver å fylle en rolle som ikke engang tilhører oss? Og hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Jeg kan godt virke som jeg ikke har en bekymring i verden, som om livet bare er en lek og alt er gøy. Utad kan det kanskje se ut som jeg er helt trygg på meg selv og har sortert alle greiene mine. Sånn er det ikke.

Jeg er redd for følelsen av å dumme meg ut.
Jeg er redd for at du skal bli såret av mine ord.
Jeg er redd for å ikke tørre å gi beskjed.
Jeg er redd for angsten som kommer og går.
Jeg er redd for at ingenting forandrer seg.
Jeg er redd for at jeg på slutten av livet skal sitte med en følelse av å fortsatt ikke forstå meningen med hvorfor vi er her, og en trang til å skrike “var dette alt?”.

Jeg er verken redd for livet eller døden… men jeg er redd for tafatthet og meningsløshet. Om å føle lykke er hele meningen, så er det greit for meg. Om hele vitsen er å føle at man jevnt og trutt gjør sitt beste for å forbedre sine egne og andres forhold her på jorden, så er det greit for meg. Men jeg ville mislikt sterkt å tenke på at jeg har brukt og misbrukt en kropp i en mannsalder, og fortsatt ikke skjønne hvorfor.

Jeg har tider der jeg spør spørsmålet mer enn ellers, og svarene er tristere og gråere enn korridorene i kommunale bygninger. Oftest har det med forkjølelse og omgangssyke og gjøre, men gud bedre hvor fælt det føles.

Da er det deilig å vite at jeg kan bruke den hese, misfornøyde stemmen min til noe konstruktivt, for eksempel til en karakter som er alt annet enn hyggelig, og plutselig så leker jeg meg gjennom noe som ellers er uhyggelig.

Og det, mine venner, vil jeg bruke som en allegori for livet. Look it up.

Men nå sporet jeg litt av. En digresjon, kalles det, lærte jeg så sent som i fjor, i en alder av 32 år. Og det beviser at vi ikke blir ikke for gamle til å lære. Skulle jeg vært flau over at jeg ikke forsto det utrykket da jeg plutselig la merke til det? Kanskje… men da hadde jeg sannsynligvis ikke spurt, og så hadde jeg glemt, og så hadde jeg ikke lært noen ting.

Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene.

Jeg har et poeng, tror jeg… Jeg tror at jeg atter en gang prøver å sette ord på at jeg ikke vil la skam eller frykt stoppe meg fra å gjøre ting som jeg syns er spennende. Jeg vil ikke la skam eller frykt hindre meg i å leve et interessant liv med rike opplevelser. Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene. Men det er ikke noen oppskrift til kreativitet eller fremgang. Personlig eller samfunnsmessig.

Så hvordan har et litt erotisk skript til stemmeskuespill noe å gjøre med å bli et bedre menneske? Jeg tror at valget mitt om å gå ut av komfortsonen min har alt å si, når det kommer til å være et bedre menneske. Jeg tør å gjøre det som jeg tror gjør meg lykkelig, jeg blir derfor en bedre venn, kjæreste og mor. Jeg er en advokat for ærlighet og jeg vil heller risikere å bli gjort til latter en å kreve av meg selv eller noen rundt meg at vi skal opptre “som alle andre”  helt likt og helt fargeløst. Jeg har akseptert at jeg velger annerledes og at ikke alle er komfortabel med det. Jeg har forstått sannheten om at folk flest vil ha sofa i stuen, og er komfortabel med at nye gjester syns det er litt rart at vi ikke har det. Det fine med å anerkjenne og akseptere rare (les: unike) aspekter ved seg selv, er at det til gjengjeld er lettere akseptere andre.

Så tilbake til oppdraget jeg lokket med innledningsvis… Her er skriptet. Jeg utfordrer deg til å leke med tanken om å spille det inn med innlevelse.  Jeg gjetter at du begynte å rødme før “med innlevelse”. Slik jeg forstår det er det nærmest uaktuelt for folk flest å frivillig gå inn i en situasjon der man skal filme eller gjøre opptak av stemmen. Slik har det vært for meg og, men ikke nå lenger. Jeg vil ikke la skam eller frykt stoppe meg… Da kunne jeg aldri gått inn for å voice denne karakteren:

Og så til slutt… vil du høre første opptaket?
Jeg gjetter at hvis du, bare for et øyeblikk, later som det er deg… så blir dette en cringeworthy opplevelse. Mohahaha!

 

Yesterday I was listening to “Smart passive income”, a podcast by pat Flynn. He was talking with his guest, Andrew Warner, who is also a podcast host with an enormous following. They were talking about how to conduct interviews, but also how to hold space for good conversations to happen. And today I picked up the book “How to Win Friends and Influence People”, because, yesterday, in the podcast, this book came up yet another time in a row of many.  I decided I will finally read the book cover to cover.

I got myself some freshly brewed coffee and sat down on my living room couch, to get some variety in my workday and I cuddled in under a blanket with my coffee and my book. All of a sudden, the workday came to an end, and I had been gone, immersed in stories of how psychology is the most important subject to study if I want to accomplish my goals and help others do the same.

A few chapters in, I remembered that adjusting my behavior and language with people, will increase my chance of success enormously. But I feel reluctant. Why? Maybe because I feel that if I use psychology, consciously, to my advantage, it will be an unfair playing ground? Do I feel that it’s wrong to use this knowledge and power to influence people? Do I feel that, somehow, influencing is manipulation and that it’s wrong? 

Why should I?

The whole damn world is under the influence of a zillion dollar industry focused on manipulating people to have a materialistic mindset and to buy things and services that they don’t really need, and even things that are potentially harmful to ourselves and the environment!

And here I am, reluctant to use a few smart strategies in order to influence, inspire and help people make the decision to become more productive, understand their purpose and live a happier life.

When I’m speaking these words, and as I can hear myself saying this, I realize how little sense it makes. And not just that; but solely the act of not doing my best to influence as many people as possible, in a positive way, is in fact an unfortunate situation. So to find a way to deal with this reluctance, I figured I would further educate myself on the subject of influence. What is the difference between manipulation and influencing? Do you know? Googling it now, to see if I have the right idea.

Influence vs. manipulation

In short, here is my understanding of the difference. Clarifying this “on paper” helps me feel so empowered and motivated to proceed with my purpose.

A person who:

  • Disregards your views and talents.
  • Seems opportunistic and egoistic.
  • Is telling you what you need, should, or must do.
  • Spins and skews the truth, to get it their way.
  • Withholds information or lies.
  • Focuses on people who can serve them and ignores those who can’t.
  • Is not in a good place emotionally, spiritually or ethically
  • And are trying to manipulate you for their own gain…
    …is not someone that will be a resource in your life, and moreover, will probably be draining on your energy.

But if you find yourself in the company of a person who:

  • Really listens and seeks to understand your desires and needs.
  • Asks a lot of questions, to discover how things could be.
  • Respects you for who you are.
  • Carries a professional and caring attitude with people.
  • Seems to honestly want and trusts you to make the best decisions for yourself…
    …then you are in good company and to keep relationships with these people, is a win-win for all.

Respectfully wanting to get to know you, in order to see how all parties can improve and benefit from the meeting, is a leader with the intention to influence. If you feel safe, inspired, powerful and optimistic, then you have very probably been influenced by something or someone to access your own influential leader within. We could just embrace it. Act on it. Copy it!

I will, will you?