På STILLEDISCO (silent disco) med nye venner.

Stilledisko…

Hvem hadde trodd at det skulle være en greie å gå på et dansested der det i utgangspunktet ikke er noe musikk som runger i rommet? Første gang jeg hørte om dette lo jeg bare og tenkte: “Alt de finner på…” og tenkte at jeg måtte jo selvfølgelig se og oppleve det selv.

I går kom anledningen. Jeg satt i timesvis med produksjonsteamet mitt og vi tegnet ferdig storyboard og laget floorplan og innspillingsplan, og når de gikk benyttet jeg anledningen til å snu meg og snakke med noen gutter som satt bak oss hele veien og sang og freestylet med DJ’en på huset. De var flinke og morsomme og jeg ble fascinert. Det var Jin fra Cuba, Ryan fra Colombia og Vatan fra Stavanger. Jeg tok et glass vin med de, gikk utenfor og holdt de med selskap da de skulle ta seg en blås, og de skapte fest fra ende til annen. Med litt musikk fra telefonen, rappet de gutta over det, som profesjonelle, og folk rundt oss begynte å danse med. Husk… dette er litt etter klokken 21:00 på en onsdags kveld… i NORGE!

Når de annonserte at de skulle videre til Tonga bar og nyte noen latinske toner på dansegulvet, meldte jeg pass, og tenkte det var på høy tid for meg å legge seg… til jeg oppdaget at klokken “bare” var litt over 22. Jeg trodde vi nærmet oss midnatt. Så da tenkte jeg at å slenge seg med og danse en times tid, kunne være et deilig avbrekk fra så mye som jeg har jobbet med kortfilmen og andre prosjekter i det siste.

Akkurat i det vi skulle gå reiste en jente seg som satt i sofaen bortenfor og sa litt forbauset og skuffet: “Skal dere gå??” Og så spurte hun om hun kunne slenge seg med og om vi kunne vente 5 minutter. Det gjorde vi. Så vi vandret ned mot tonga mens vi alle ble bedre kjent. Ingen kjente hverandre fra før av, bare de to spansktalende som har møttes på norskkurs noen uker før. Her er vi:

Fra venstre: Jin, “Lillemy”, meg, Vatan og Ryan. Kul gjeng, sant? :)

Da vi kom ned var det stengt til alles skuffelse, og vi vandret over gaten til “zakken” for å bli enda mer skuffet. Men vi så ironien i det og begynte bare å le når vi så en stakkars underholder med gitar og mikrofon, en bartender som pusset glass i et ellers tomt lokale.

Da vi snudde og gikk kom det en fyr bort som heter Eirik og lurte på om vi var turister. Han ville nemlig tipse oss om at alt liv på en onsdag finnes oppe ved vaskeriet og der omkring. Han anbefalte oss om å gå på stilledisco. Det ble alle giret på, men Eirik ble ikke med.

Vi gikk opp der, og fant stedet som krydde av folk, hovedsakelig studenter gjetter jeg, og litt etter jeg hadde fått meg en eplemost og et headset kom Eirik dinglende. Han hadde ombestemt seg. I baren ble jeg stående og prate med en som heter Thomas som også ble med på laget, og vi alle fant oss et bord.

Plutselig er vi altså Thomas, Eirik, Jin, Ryan, Lillemy, Vatan og meg rundt et bord i godt humør, vennlige og danseglade. Ingen kjenner hverandre, og etter hvert joiner også Vigleik som heller ikke kjenner noen av oss. Åtte nye venner på stille-disko. Det ble litt sent etter mye prat og jeg tenkte egentlig at jeg fikk spare dansegulvet til en annen anledning, og skulle bare inn å si adjø til Lillemy, som jeg hadde lovet.

Jeg tok på meg headsettet et øyeblikk, bare for å føle et øyeblikk hvordan det var å stå på et dansegulv sammen med mange andre med headset på ørene, og BOOM, der skjedde det. Jeg ble dratt inn og fanget i opplevelsen av å være i mitt eget univers av musikk og bevegelser, med andre mennesker som beveget seg rundt meg. Vi kunne velge mellom to spor. Blå og grønn. Grønn hadde disko/popmusikk og blå hadde rap/rnb. Vi havnet på sistnevnte selv om folk flest lyste grønt runt ørene.

Jeg tror jeg danset i halvannen time med Vatan, Lillemy, Jin og Ryan + Gunnar som dukket opp på dansegulvet og jeg umiddelbart kjente igjen fordi han var på audition for hovedrollen i kortfilmen min bare uken før.  Etter mye moro på dansegulvet måtte jeg sette foten ned for meg selv og gå hjem. Det var med tungt hjerte, fordi jeg hadde det så utrolig morsomt og gøy. Det skal jeg absolutt gjøre igjen og jeg anbefaler det virkelig. Jeg har lyst å oppsøke andre plasser der det kanskje er enda større mangfold av musikksjanger og alder blant publikum. For et konsept og for noen folk.

Vær åpen, si hei til folk, sleng deg med og så blir det et gøyere liv. Jeg er 33. Nesten 10 år eldre enn han yngste. Spiler det noen rolle da? Vi må ikke la oss begrense av tenkte barrier som ikke eksisterer. Smil, dans, nyt livet.