Oisann. Har visst noe i tanna. Det er vel ikke noe å skamme seg over. Heller ikke mine lekre, ubarberte armhuler.

Lokkende og forførende, trøstende og kjærlig, syrlig og hetsende… Ja takk, i bøtter og spann. Karakteren jeg fikk spille i mitt seneste stemmeskuespilleroppdrag var ingen dans på roser. Men gøy var det! Jeg nevnte det så vidt i et tidligere blogginnlegg, men jeg syns denne erfaringen fortjener et eget blogginnlegg, for det har vært en opplevelse for seg selv.

Bare det å spille inn en stemme i studio, for meg selv, kan få meg til å rødme, men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Hvis man først skal ut og satse kan man like gjerne gjøre det med begge bena. Derfor har jeg nå gått ut og frontet at jeg holder på med stemmeskuespill, og derfor hadde jeg denne gangen med meg en lydtekniker i studio, flinke og kule Johan, mens jeg spilte inn. Taking it up a notch  ( o r    t e n ) !  Men tro ikke at det er lett, og tro ikke at jeg ikke lurer på hva jeg holder på med, eller om jeg lurer meg selv til å tro at jeg er noe/noen jeg ikke er. Kaller jeg meg selv en stemmeskuespiller bare sånn at jeg har en unnskyldning, nesten tillatelse, til å endelig leke igjen? Til å ta meg friheten til å spille ut andre sider av meg selv og merke det “jobben min”. Slik at ingen mistenker meg for å gjøre rare ting, bare fordi jeg syns det er gøy?

Imposter syndrome… har du hørt om det?

Jeg kjenner på det hele tiden…hver dag… nei, kanskje ikke hver dag, men ofte nok til at det kan gjøre en vesentlig forskjell i hvor fort jeg beveger meg mot målene mine. Jeg tar det opp her fordi jeg vet at det hjelper noe, om så bare en smule, å vite at dette ikke er noe ukjent for menneskeheten. Ikke bare er det et anerkjent fenomen, det er et velkjent et og nokså vanlig! Men hvorfor? Hvorfor er det så vanlig å føle at vi ikke er gode nok eller prøver å fylle en rolle som ikke engang tilhører oss? Og hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Jeg kan godt virke som jeg ikke har en bekymring i verden, som om livet bare er en lek og alt er gøy. Utad kan det kanskje se ut som jeg er helt trygg på meg selv og har sortert alle greiene mine. Sånn er det ikke.

Jeg er redd for følelsen av å dumme meg ut.
Jeg er redd for at du skal bli såret av mine ord.
Jeg er redd for å ikke tørre å gi beskjed.
Jeg er redd for angsten som kommer og går.
Jeg er redd for at ingenting forandrer seg.
Jeg er redd for at jeg på slutten av livet skal sitte med en følelse av å fortsatt ikke forstå meningen med hvorfor vi er her, og en trang til å skrike “var dette alt?”.

Jeg er verken redd for livet eller døden… men jeg er redd for tafatthet og meningsløshet. Om å føle lykke er hele meningen, så er det greit for meg. Om hele vitsen er å føle at man jevnt og trutt gjør sitt beste for å forbedre sine egne og andres forhold her på jorden, så er det greit for meg. Men jeg ville mislikt sterkt å tenke på at jeg har brukt og misbrukt en kropp i en mannsalder, og fortsatt ikke skjønne hvorfor.

Jeg har tider der jeg spør spørsmålet mer enn ellers, og svarene er tristere og gråere enn korridorene i kommunale bygninger. Oftest har det med forkjølelse og omgangssyke og gjøre, men gud bedre hvor fælt det føles.

Da er det deilig å vite at jeg kan bruke den hese, misfornøyde stemmen min til noe konstruktivt, for eksempel til en karakter som er alt annet enn hyggelig, og plutselig så leker jeg meg gjennom noe som ellers er uhyggelig.

Og det, mine venner, vil jeg bruke som en allegori for livet. Look it up.

Men nå sporet jeg litt av. En digresjon, kalles det, lærte jeg så sent som i fjor, i en alder av 32 år. Og det beviser at vi ikke blir ikke for gamle til å lære. Skulle jeg vært flau over at jeg ikke forsto det utrykket da jeg plutselig la merke til det? Kanskje… men da hadde jeg sannsynligvis ikke spurt, og så hadde jeg glemt, og så hadde jeg ikke lært noen ting.

Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene.

Jeg har et poeng, tror jeg… Jeg tror at jeg atter en gang prøver å sette ord på at jeg ikke vil la skam eller frykt stoppe meg fra å gjøre ting som jeg syns er spennende. Jeg vil ikke la skam eller frykt hindre meg i å leve et interessant liv med rike opplevelser. Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene. Men det er ikke noen oppskrift til kreativitet eller fremgang. Personlig eller samfunnsmessig.

Så hvordan har et litt erotisk skript til stemmeskuespill noe å gjøre med å bli et bedre menneske? Jeg tror at valget mitt om å gå ut av komfortsonen min har alt å si, når det kommer til å være et bedre menneske. Jeg tør å gjøre det som jeg tror gjør meg lykkelig, jeg blir derfor en bedre venn, kjæreste og mor. Jeg er en advokat for ærlighet og jeg vil heller risikere å bli gjort til latter en å kreve av meg selv eller noen rundt meg at vi skal opptre “som alle andre”  helt likt og helt fargeløst. Jeg har akseptert at jeg velger annerledes og at ikke alle er komfortabel med det. Jeg har forstått sannheten om at folk flest vil ha sofa i stuen, og er komfortabel med at nye gjester syns det er litt rart at vi ikke har det. Det fine med å anerkjenne og akseptere rare (les: unike) aspekter ved seg selv, er at det til gjengjeld er lettere akseptere andre.

Så tilbake til oppdraget jeg lokket med innledningsvis… Her er skriptet. Jeg utfordrer deg til å leke med tanken om å spille det inn med innlevelse.  Jeg gjetter at du begynte å rødme før “med innlevelse”. Slik jeg forstår det er det nærmest uaktuelt for folk flest å frivillig gå inn i en situasjon der man skal filme eller gjøre opptak av stemmen. Slik har det vært for meg og, men ikke nå lenger. Jeg vil ikke la skam eller frykt stoppe meg… Da kunne jeg aldri gått inn for å voice denne karakteren:

Og så til slutt… vil du høre første opptaket?
Jeg gjetter at hvis du, bare for et øyeblikk, later som det er deg… så blir dette en cringeworthy opplevelse. Mohahaha!

 


0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published.