– Ingen som vet, med sikkerhet, at det er tårer de ser.

Sier stemmen i hodet mitt. Jeg tørker en tåre samtidig som jeg senker paraplyen, rister den litt og går på toget.

Nå kom det noen tårer til…Drit i.

En tåre, for min datter, får toget tåle. Eller to. Toget får tåle alle tårene. Én tåre for at jeg var i Bergen hele forrige uke. Én tåre for at jeg kjeftet på henne, overdrev en smule, da hun ødelagte paraplyen min i helgen, da jeg endelig var hjemme. Resten av tårene for at jeg nå sitter på toget til Bergen, og ikke i bilen på vei i barnehagen for å hente vår datter.

Det er en konstant øvelse i “letting go”, dette pendlereventyret mitt. En konstant øvelse i å gi slipp på frykten for at jeg frivillig går glipp av dyrebar tid sammen med Eir, og at det ikke kan forsvares i verdi skapt for fremtiden.

Når jeg er i Bergen, på skolen eller ute omkring, er jeg glad og fornøyd, stort sett. Det skjer noe. Jeg tenker ikke på hvor jeg ikke er eller med hvem jeg ikke er. Jeg lever ganske mye i øyeblikket, vil jeg si. Men så kommer kveldene, sånn på slutten av uken… Kunne jeg vært hjemme nå? Skulle jeg vært hjemme nå? Burd… ikke si det. Slike ord, vil vi ikke ha.

Men det hjelper ikke. Enn så mye jeg ikke bruker burdeordet, så er det nok det som ofte tynger meg. Men jeg kan ikke si at jeg er helt klar enda, på hvor følelsen kommer fra. Er det rent savn… eller er det også en følelse av forventninger til meg som kvinne og mor?

Kanskje jeg er redd for at den følelsen jeg har av avstand skal smitte over fra fysisk avstand til emosjonell avstand… at jeg på sett og vis mister noe av familien min hver gang jeg tar et valg om å ha fysisk avstand, ved å være andre steder enn hjemme.

Noen dager har jeg lyst å hyle. Primærbrøl fra helvete. Som om jeg skulle ha mistet mine aller kjæreste på gruelig måte, for godt. Det er når fantasien tar kontroll og en dystopia av min egen fremtid spiller ut.

*pust*

Jeg vil jo så gjerne gjøre det rette… eller om ikke det rette, så i alle fall noe som er riktig og godt for meg selv og de rundt meg.

*pust*

Jeg tror sterkt på ringvirkningene som skapes av et menneskes tanker, bare. For tanker fører til handling, handlinger fører til reaksjoner… Vi er en verden av reaksjoner til tanker.

*pust*

Men ingen andre har, til min kjennskap, reagert på mine tanker med mindre de har fått vise seg i språket. Muntlig eller visuelt.

*pust*

Så hvis jeg bare lar tankene gå. Gir slipp…

*pust*

Ikke på familien min, ikke på datteren min, men på de vonde tankene om at jeg kanskje ikke gjør det rette, så er ingen skade skjedd? Hvis jeg velger å gjøre mitt beste, strekker meg for å være lykkelig, for å gjøre det jeg tror er rett, så er kanskje alt dette…

*pust*

…helt riktig?


0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published.