Er det sant?

Det har så vidt begynt å gå opp for meg. Jeg har lyst å si det til alle, men samtidig er jeg smertelig klar over muligheten for at det kan gå gale. Jeg er 5 uker og 2 dager på vei. Hadde noen sakt til meg at de var 5 uker og noen dager på vei for en måned siden, hadde jeg kanskje himlet litt med øynene, inni meg, og tenkt at hun var en måned på vei. Da var jeg ikke bevisst på alle de små tingene som skjer i kroppen på kort tid, og hvor mye erten vokser på en uke. Jeg har lastet ned en app på telefonen, og den forteller meg at embryoet, som det kalles, er like stort (eller lite) som et riskorn. Et riskorn!

Puppene er ømme. Jeg klarer ikke la være å kjenne etter. Bare jeg tenker på tattene, stivner brystvortene til. Det er ikke meningen å få dette til å se ut som en erotisk novelle, for det kan jeg love deg; det er alt annet enn erotisk å kjenne de vugge under genseren, støle, som om de skulle ha gått syvfjellsturen, for egen maskin. Nåde den som dulter borti. Men jeg er glad… jeg slapper av. Koser meg med skolen, koser meg i leiligheten vi har flyttet inn i, koser meg med min nye hverdag. Gravid, så rart og så deilig.

Og noen er kanskje fristet til å si; “bare vent!”. “Bare vent til du er så trøtt at…” og “Bare vent til kvalmen kommer!”. Jeg er ikke enig. Jeg nekter å akseptere at det bare er sånn, og jeg nekter å “vente på” å bli kvalm og dårlig. Jeg mener ikke at jeg ikke aksepterer muligheten for at det kan skje, bare at jeg velger å tro at jeg går en fin tid i møte, at jeg ser frem til alt det positive med å endelig bære fram et lite barn til verden.

Nå er jeg for trøtt til å skrive videre, men klokken er snart tolv, så det er forventet! Nå skal jeg høre på deilig hypnose for gravide, proppful av gode ord for en vordende mor; meg!