Hva i huleste er det jeg holder på med?

Opprinnelig skrevet i privat dagbok. Lagt ut på bloggen 26. sept 2019.

Nå som jeg har begynt å bruke dette såre enkle programmet (Evernote), er jeg nesten lei meg og litt skuffet over å ikke ha oppdaget det før. Det er så enkelt å legge inn små snutter fra hverdagen med enkel synkronisering mellom ulike mobil, pad og data. Jeg elsker det! Det beste er at jeg plukker frem og tar et bilde med telefonen. Ikke med den vanlige kamera appen, men med en Evernote snarvei som ligger lett tilgjengelig på displayet mitt. Jeg trenger ikke være på nett, men så snart jeg er det, lastes dette bildet opp i et nytt notat i en notatbok som jeg selv velger. Jeg kan skrive overskrift der og da, og skrive noe om bildet hvis jeg vil men jeg må ikke! Og det er det som er så flott. Så snart jeg sitter med et tastatur er det så lett å finne notatet, med bildet som vedlegg, og jeg kan enkelt skrive noe om hva bildet skal fortelle noe om, og det som og har skjedd er at jeg har blitt inspirert til å skrive noe mer også. Dørstokkmilen er lang, men så snart vi er over…

Det er akkurat som at når jeg først har bildet der og bare skriver en setning, så kommer et automatisk mer tanker flytende som jeg kan skrive ned. Og jeg har jo skrevet mye blogg, men jeg tror det at da har jeg sensur-Lene hengende over skulderen. En blogg er jo for andre til å lese, og da må jeg tenke nøye gjennom hva jeg deler, og ikke minst hvordan!

Her er det i utgangspunktet kun for meg, det er digitalt – der hvor jeg mest oppholder meg, og det er lett og organisere og dermed finne igjen. I tillegg slipper jeg å ha mine tanker liggende rundt, for hvem som helst til å plukke opp å lese. Ikke at jeg tenker at det hadde vært et overhengende problem, men det er en deilig frihetsfølelse over å bruke Evernote.

Jeg har skrevet mer enn jeg har gjort på lange stunder, og jeg føler at jeg gjør det for MEG. Ikke fordi jeg må skape innhold, være spennende, morsom eller inspirerende. Jeg skriver for å vite mer om hva som skjer inni mitt eget hode fra tid til annen. Når tenker jeg at det er topp å flytte inn, og hva skjer eventuelt hvis vi atter en gang “finner ut” at vi trenger å flytte. Hva tenker jeg på angående framtiden, hv vil jeg med livet, når prøver vi å bli gravid og hvis vi stopper å prøve hva gjør at vi endrer mening. Det har skjedd før, og det var vel gjerne følelsen av å ikke ha tid eller økonomi til å ønske et barn velkommen.

Det er så viktig for meg å ha ordnede forhold, samtidig som alt med meg, oss og livene våre er alt annet enn “ordnede forhold” Vi er stadig på flyttefot eller på jakt etter et nytt og bedre liv eller tilværelse. Jonas har lange perioder hvor han er utmattet, trist og har vondt i kroppen, og jeg jobber mer enn hva som er helsebringende med prosjekter jeg håper skal “slå igjennom” og være et kraftig steg videre i livet og karrieren. Og nå som jeg ser meg og oss litt utenfra har jeg lyst til å rope til meg selv; HVA I HULESTE HOLDER DU PÅ MED. Du er 30 til neste år og på vei inn i voksenlivet. Slutt å leke rotløs ungdom og få deg et liv! :p Altså en trygg havn.

Og i tillegg så kjeder jeg meg… ofte.