Kjære Eir. Min datter. Min deilige datter, som jeg elsker… I dag gjorde jeg noe dumt, som ikke stemmer med mine ønsker og verdier for familien vår. I dag kastet jeg deg på sofaen over noe så lite som at du kastet puslespillet utover gulvet og sofaen. Det var ikke greit at jeg gjorde det.

Jeg blir sint av og til når du ikke gjør slik som jeg forventer av deg, selv om jeg vet at forventningene mine er basert på min oppfattelse om hvordan jeg vil ha det. Jeg glemmer av og til dine indre behov om å utforske og å teste.

Du begynte å grine. Jeg samlet brikkene sammen surt mens du observerte meg og så veldig lei deg ut. Kanskje du skammet deg. Jeg håper ikke du skammet deg, for det var ingenting å skamme seg over. Om noen skulle skamme seg så er det jeg. Men jeg skal velge å ikke skamme meg jeg heller.

Du sa til meg at jeg kastet deg på sofaen. Og så sa jeg at jeg vet det… med en myk tone. Så sa jeg at jeg blir sint og lei meg når du kaster tingene våre utover. Da sa du unnskyld med et genuint uttrykk som smeltet meg helt, og jeg angret bittert det jeg hadde gjort. Jeg sa unnskyld til deg mange ganger, mens vi klemmet og at det ikke var rett av meg å bruke min styrke og størrelse for å demonstrere at jeg bestemmer.

Jeg snakket med Jonas om det da han kom hjem etter å ha kjørt deg i barnehagen. Han hørte på meg og kastet meg noen ganger på sofaen, etter mitt ønske, slik at jeg skulle prøve å sette meg inn i følelsen slik at jeg husker å ikke gjøre det hvis impulsen skulle komme. Jeg vil ikke prøve å styre deg med makt. Jeg vil ikke skape frykt i deg. Jeg vil at du skal kunne utforske fritt med en forståelse om at mamma og pappa støtter og beskytter deg og rettleder deg på en rettferdig måte.

Jeg elsker deg… unnskyld min vakre, smarte, morsomme Eir.

Jeg merker at jeg er nokså sliten om dagen. Ukonsentrert og kanskje litt mindre effektiv enn jeg kulle ønske. Men jeg har begynt å forstå at jeg har veldig høye krav til meg selv. Det tar virkelig på å utvikle selvledelse. Men jeg har kommet langt og lenger skal jeg komme. Jeg har blitt så veldig mye mer bevisst på verdiene mine og hvordan jeg ønsker å ha det, nå og 20 år frem i tid!

Nå som jeg har kommet midtveis i kurset Effective Personal Leadership, med Willy Ljøsne som min venn og mentor her i Norge, så merker jeg at jeg har begynt å stille spørsmål til hver handling, hvert minutt i kommunikasjon med mine kjære, og hvert mål jeg skriver i planleggeren min. Jeg har blitt tydeligere med meg selv om hva jeg vil og hvordan jeg vil ha det og det blir veldig tydelig i foreldrerollen syns jeg. Jeg kjenner på stor mestring når det kommer til morsrollen. For egentlig, hvordan er det forskjellig fra å være en god leder? Jeg opplever at vi har det godt sammen og at jeg kommuniserer tydelig med Eir. Hun er lite i opposisjon, og når hun er det kan vi liksom snakke oss ut av det og over i et smil. Hun har også begynt å si tusen takk og unnskyld, og vi ber henne aldri om å si det, eller vi spør henne aldri: hva sier du da?

Jeg opplever at Eir virkelig og oppriktig er takknemlig når hun får god mat, eller når vi hjelper henne med noe. Og så ser vi veldig lite av slåing eller kasting. Det var akkurat som noe løsnet da vi tillot henne å slå, men ikke på noen! Hun får rom og tillatelse til å teste sine omgivelser, men vi er tydelig på at vi forventer at det ikke skader mennesker eller dyr. Første dagen jeg sa at hun kunne kaste på sofaen, men ikke på oss eller på hunden vår, sto hun hele ettermiddagen og kastet alle lekene sine over og bak sofaen! Men så har det liksom ikke vært så interessant å kaste lenger.

I dag klapset hun litt på ansiktet mitt i ivrighet, og var rask med å stryke kinnet mitt og si unnskyld. Hun er så ufattelig smart og emosjonelt sammensatt den jenten. The force is strong in this one. Men så kan det jo være jeg er noe subjektiv. <3 Jeg er også fascinert over hvor mye hun forstår og samarbeider når vi forklarer til henne hvorfor vi vil ha det slik. Men jeg tror virkelig at vi gir henne mulighet til å reflektere hvorfor ting er som de er og vi velger kampene våre i tillegg til å prøve å VISE henne hvordan vi vil ha det i familien vår med å demonstrere gjennom handling og kommunikasjon hver dag. Jeg er stolt over lille jenta mi, og jeg er stolt over oss.

Et deilig sted å være.

I går kveld våknet Eir klokken 11. Hun var lei seg, eller hadde vondt, men vi klarte ikke å forstå hva det gjaldt.

Hun var skikkelig opprørt og det var ikke mulig og få ut av henne hva det var, og det ble verre jo mer vi prøvde å trøste henne, virket det som. Vi spurte: Har du vondt noen plass? Men hun ble bare mer og mer frustrert og sparket med beina og viftet med armene. Hun virket fullstendig ukomfortabel i sitt eget skinn!

Etter lenge med å forsøke å trøste henne og roe henne både med pupp, smokk og klem, og ingenting virket varig, så fant vi ut at vi bare måtte bryte ut av det med å gjøre noe helt annet.

Vi gikk inn i stuen og jeg fikk ideen om å la bamsen prøve å trøste henne. Jeg satt bamsen foran henne og lot bamsen stryke litt på hånden hennes, og laget til bamsestemme og spurte: “Er du så lei deg, Eir?” Hun begynte å roe seg, med en gang. Bamsen forklarte videre at han så at hun var lei seg og at det var helt lov. Jeg husker ikke ord for ord eller alt som ble sagt men det var noe slik:

Det er ikke alltid jeg vet hvorfor jeg er lei meg, heller, så hvis du ikke vet eller ikke vil fortelle så er det helt greit. Jeg vil bare være her for deg og trøste deg hvis du vil det. Vil du det? (Eir nikker)
Noen ganger når jeg er veldig trist så syns jeg det er ordentlig godt med en skikkelig bamseklem. Har du lyst på en bamseklem? (Eir strekker seg mot bamsen)
Ååå, det var godt, Eir. Du gir skikkelig gode klemmer. Tusen takk for at jeg fikk lov til å trøste deg litt. Du skjønner, mammaen og pappaen din vil også bare at du skal ha det bra, og hvis det virker som de spør så mange spørsmål og som de blir litt frustrerte og kaver seg opp litt, så er det fordi de så gjerne vil at du skal ha det bra og så er det noen ganger litt vanskelig å vite hvordan de kan være der for deg, hvis du ikke klarer å fortelle hvorfor du er lei deg.
Men det er helt greit hvis du ikke vet, eller ikke vil fortelle. Det bestemmer du. Noen ganger kan det være godt å bare få en bamseklem og i tillegg vite at mamma og pappa er her for deg alltid, uansett hva du har på hjertet ditt eller uansett hvilke følelser du har i kroppen. Det er ikke alltid lett å forstå hvorfor man er lei seg.
Men vet du hva eir? Mange ganger når jeg syns at det er tøft og tungt å være meg, så lukker jeg øynene mine og teller 5-4-3-2-1 og så husker jeg at det har vært tøft og tungt før, og at det virker lenge siden, selv om det virket som om det aldri skulle gå over da… og da tenker jeg at plutselig så er det morgen igjen og jeg er glad og opplagt og leker med vennene og lekene mine… At selv om det er vanskelig nå, så går dette over også!

Eir begynte å snakke med bamsen og levde seg veldig inn, og skulle vise bamsen forskjellige ting, og legge seg ned i sofaen med bamsen. Det ble ikke snakket videre om hva det var. Vi prøvde å spørre om hun hadde drømt noe som var vondt eller om hun hadde vondt noen plass på kroppen, men vi fikk ikke noe definitivt svar. Hun pekte litt rundt på de plassene hun har hatt sår i det siste, eller dunket seg, så blåste vil litt men hun var ferdig med greiene. Vi gikk inn i sengen, Eir, bamse og jeg. Hun sovnet etter kort stund og sov til klokken 7:30.

Hva det var vil vi jo aldri få vite, men vi tenker at hun kanskje nå er inne i en utviklingsfase som gjør at hun kanskje har ekstra mye følelser, og at hun ikke selv helt forstår hvorfor hun er opprørt.

Jeg har aldri sett henne så frustrert og sint og lei seg. Hun mistet helt kontroll over kroppen sin og fikk gjentatte tantrumer mens hun skrek, sparket og hev etter luften. Det var vanskelig for mammahjertet og se henne sånn, så jeg måtte gråte noen tårer sammen med henne.

Kanskje hun begynner å utvikle et privatliv? Et liv inne i seg som er reservert for henne og de hun ønsker å dele det med. Kanskje er det noen ganger bedre å prate litt med en venn og få en bamseklem? :D