Jeg vet ikke hva som skjer, men det virker som det holder på med å blomstre noe opp i meg som jeg lenge har glemt og fortrengt.
Underholderen i meg.
Kanskje dette å jobbe med voice overs og stemmeskuespill har åpnet meg på flere måter enn jeg tror, eller kanskje det bare var første steg på veien etter noe helt annet satte i sving dragning mot å utfolde meg mer kreativt med meg selv som instrument og sluttresultat.
Jeg har alltid vært kreativ, og det jeg har sett på som min kreativitet er den kunsten som skapes og vises frem utenfor meg selv – altså uten min kropp eller stemme involvert. Derfor har jeg tegnet, malt, bygget, dekorert, skrevet dikt og sanger, noveller og alt annet som kan fremføres eller vises frem uten at mitt bidrag trenger å være synlig.
Dersom man er sanger eller skuespiller, så er det i aller høyeste grad synlig at du er en del av den kunsten som utføres, og av ulike grunner har jeg aldri sett på det som et reelt alternativ. En fjern drøm, ja… men har ikke de fleste småjenter, på et eller annet tidspunkt, hatt en drøm om å bli skuespiller eller sangstjerne? Ikke noe uvanlig ved det. Men det å tenke om en selv at en har noe i seg som det vil gi mening å gjøre noe med, det derimot er en vanskelig tanke. Det er jo så stor sjanse for at en havner på listen over alle de som har dummet seg ut på audition fordi familien syns du er helt rå.
Og der er jeg nå. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger fra familie, men også utenfra, at de ser for seg meg som en skuespiller eller sanger, eller begge deler og at de tror at jeg både har stemme og talent for å formidle på en rørende måte. Og så lurer jeg på…. hva er det de ser? Jeg ser det ikke helt. Forskjellen på meg og mange er bare at jeg leker og tør å gjøre meg selv til.
Stemmen min for eksempel… da jeg hørte meg selv snakke på opptak i ungdommen, hadde jeg bare lyst å gjemme meg og forsvinne. Jeg syns det var så forferdelig å høre det i plenum at jeg også begynte å grine ved et par anledninger. Selv om jeg hadde en kort periode, der jeg sang i skoleband og laget kassett og sendte inn i talentkonkurranse sammen med en av bestevenninnene mine til den dag i dag. Vi hørte aldri noe, og vi var nok litt skuffet over det. Men å synge var så tilgjort… så det gikk liksom greit. Men å høre stemmen min i vanlig tale, det var det verste. Tenkes at jeg nå jobber med salg av stemmen min til daglig. Hvorfor er det da så vanskelig for meg å skli over til å tenke at tanken min kunne bli brukt til å fremføre nydelige vers i selskap av musikk mens jeg svinger stemmen opp og ned, også kjent om synging?
På mandag hadde jeg og Hans Petter Gundersen nok en podkast-innspilling, og denne gangen med gjest Thorstein Selvik, som er en meget engasjert type (look into it) også i musikk, og derfor skulle han synge “Lookin’ For A Love” av Neil Young og HP og jeg skulle kore. Dagen etter var HP helt i høygir og ville at jeg skulle stille i studio selv og synge inn låten alene. Superentusiastisk sier han at han vil coache meg i sang og at han blir meget ambisiøs av å høre stemmen min og hvor godt jeg fikk til mange vanskelige ting i sangen, for ikke å snakke om at jeg hadde 6-7 panikkanfall mens jeg sang og mens vi hørte gjennom. På ordentlig. Han mente at jeg fikk disse anfallene fordi det sannsynligvis betyr mye for meg. Kanskje han har rett. Jeg har vært inne på tanken at jeg har fortrengt en musikalsk del av meg, for hver gang jeg er i selskap med folk som spiller og synger så kjenner jeg en lengsel etter å kunne det tekniske for å slenge meg med.
Hva betyr dette? Hans Petter har jo blitt hedret herfra til månen for sine musikalske egenskaper og produksjoner, han har jo til og med fått sin egen stein i Bergens gater og ntarter nå Bergen Internasjonale Americana Festival… så når han forteller meg at han vil jobbe med meg, da må jeg jo begynne å lure på om jeg kanskje tar feil når jeg tenker at jeg ikke har en stemme for sånt. Men siden jeg allerede har bestemt meg for å la dette bli året for å prøve nye ting, gøtse på og la universet styre veien ved å si JA, så kan jeg jo velge å tro at dette bare er begynnelsen på noen morsomme år hvor jeg leker med mine egenskaper og lyster, og har jeg det gøy i prosessen. Det er vel det det eneste som betyr noe?