Jomfruturen med Black Magic

Ja, her er vi… ute i regnet… kastet ut på dypt vann av våre gode lærere på Noroff.

Jeg sier det i videoen, men jeg vil skrive det her og: Jeg er sikker på at vi har blitt sent ut for å gjøre mange feil som vi kan lære av. For dette kom brått på. var det gøy da? YES BABY!

Jeg gleder meg til å fordype meg i filmskaping, historiefortelling og virkemidler. Jeg gleder meg til å bruke de verktøyene jeg nå fyller på med i verktøyskassen min og ikke minst så gleder jeg meg til å oppleve alt dette sammen med de kjekke ungdommene og de enda yngre ungdommene som klassen vår består av.

Go FP1, Noroff Bergen 2019

 

/0 Comments/by

Bukseløs og blakk

Noen ganger er det tilsynelatende veldig vanskelig å ta en god avgjørelse om hva jeg skal bruke tiden og pengene mine på. Men jeg kjenner at det å si at jeg ikke har tid til familien min, ikke er noe jeg har lyst til å holde på med. Det handler alltid om å prioritere. Velge.

I dag var det rett før jeg valgte bort familien min. I et stresset hode i en travel hverdag følte jeg presset av alle tingene jeg tror jeg må være med på for at verden skal gå rundt, eller i alle fall for at jeg skal kunne klare å skape noe for meg selv. Sannheten, etter noen dype åndedrag og litt refleksjon, er rett foran nesen på meg… ingen ting er viktigere enn datteren min, mannen min og vårt forhold og liv sammen. Har vi det ikke godt sammen har jeg ingenting og enn så mye suksess jeg hadde klart å skape i karrieren min hadde ikke kunne forsvare et halvgodt liv sammen med dem.

Jeg elsker virkelig det jeg holder på med. Jeg er en drømmer og jeg står virkelig på. Men jeg vil ikke være for travel til å se gleden i min datters øyne når hun er stolt over å ha sluttet med bleie og har hatt sine første dager i barnehagen bare med truse og uten uhell. Jeg har ikke tenkt å høre hennes språklige utvikling kun over messenger og telefon. Jeg har ikke lyst å stadig si at jeg savner henne også, og at vi snart skal være mer sammen.

Jeg har ikke lyst å stadig si at jeg savner henne også, og at vi snart skal være mer sammen.

I helgen da jeg var hjemme fortalte hun meg at hun hadde savnet meg. Hun hadde kommet hjem fra barnehagen og tenkt at i dag måtte jo mamma være hjemme, for nå var det så lenge siden. Så hun hadde lett på rommet, oppe på kontoret og på badet. Men mamma var ingen plass. Mamma var i Bergen.

Jeg har begynt på filmproduksjon i Bergen, og vi bor på Voss. Denne første måneden er det rett og slett helt skrapt, etter studieavgiften er betalt, så det betyr at å pendle opp og ned flere ganger i uken vil gjøre et kraftig innhogg i budsjettet. Så kraftig at det er begrenset hvor mange ganger det lar seg gjøre. Det gjør vondt i mammahjertet, selv om jeg vet at hun har det veldig godt sammen med pappaen sin. Det er rett og slett smertefullt å være uten dem.

Så tilbake til prioriteringer. I dag holdt jeg på med å lure meg selv til å tro at jeg må gjøre mange ting i helgen, som vil være med på å bygge karrieren min fremover, i tillegg til at jeg tenkte jeg ikke kunne bruke de siste kronene på kontoen på å reise tur retur, Bergen-Voss. Heldigvis kom jeg til forstanden og sitter nå på toget, slik at jeg kan spørre min datter, min skjønne lille datter, hvordan hun har hatt det i barnehagen i dag, bleiefri og alt, mens jeg holder henne i mine armer. Og jeg gleder meg.

Når jeg er med henne, spiller det ingen rolle…

… at det er så og si tomt på konto eller hvor lenge nye bukser må vente.

/1 Comment/by

Har jeg ubrukte talenter?

Jeg vet ikke hva som skjer, men det virker som det holder på med å blomstre noe opp i meg som jeg lenge har glemt og fortrengt.

Underholderen i meg.

Kanskje dette å jobbe med voice overs og stemmeskuespill har åpnet meg på flere måter enn jeg tror, eller kanskje det bare var første steg på veien etter noe helt annet satte i sving dragning mot å utfolde meg mer kreativt med meg selv som instrument og sluttresultat.

Jeg har alltid vært kreativ, og det jeg har sett på som min kreativitet er den kunsten som skapes og vises frem utenfor meg selv – altså uten min kropp eller stemme involvert. Derfor har jeg tegnet, malt, bygget, dekorert, skrevet dikt og sanger, noveller og alt annet som kan fremføres eller vises frem uten at mitt bidrag trenger å være synlig.

Dersom man er sanger eller skuespiller, så er det i aller høyeste grad synlig at du er en del av den kunsten som utføres, og av ulike grunner har jeg aldri sett på det som et reelt alternativ. En fjern drøm, ja… men har ikke de fleste småjenter, på et eller annet tidspunkt, hatt en drøm om å bli skuespiller eller sangstjerne? Ikke noe uvanlig ved det. Men det å tenke om en selv at en har noe i seg som det vil gi mening å gjøre noe med, det derimot er en vanskelig tanke. Det er jo så stor sjanse for at en havner på listen over alle de som har dummet seg ut på audition fordi familien syns du er helt rå.

Og der er jeg nå. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger fra familie, men også utenfra, at de ser for seg meg som en skuespiller eller sanger, eller begge deler og at de tror at jeg både har stemme og talent for å formidle på en rørende måte. Og så lurer jeg på…. hva er det de ser? Jeg ser det ikke helt. Forskjellen på meg og mange er bare at jeg leker og tør å gjøre meg selv til.

Stemmen min for eksempel… da jeg hørte meg selv snakke på opptak i ungdommen, hadde jeg bare lyst å gjemme meg og forsvinne. Jeg syns det var så forferdelig å høre det i plenum at jeg også begynte å grine ved et par anledninger. Selv om jeg hadde en kort periode, der jeg sang i skoleband og laget kassett og sendte inn i talentkonkurranse sammen med en av bestevenninnene mine til den dag i dag. Vi hørte aldri noe, og vi var nok litt skuffet over det. Men å synge var så tilgjort… så det gikk liksom greit. Men å høre stemmen min i vanlig tale, det var det verste. Tenkes at jeg nå jobber med salg av stemmen min til daglig. Hvorfor er det da så vanskelig for meg å skli over til å tenke at tanken min kunne bli brukt til å fremføre nydelige vers i selskap av musikk mens jeg svinger stemmen opp og ned, også kjent om synging?

På mandag hadde jeg og Hans Petter Gundersen nok en podkast-innspilling, og denne gangen med gjest Thorstein Selvik, som er en meget engasjert type (look into it) også i musikk, og derfor skulle han synge “Lookin’ For A Love” av Neil Young og HP og jeg skulle kore. Dagen etter var HP helt i høygir og ville at jeg skulle stille i studio selv og synge inn låten alene. Superentusiastisk sier han at han vil coache meg i sang og at han blir meget ambisiøs av å høre stemmen min og hvor godt jeg fikk til mange vanskelige ting i sangen, for ikke å snakke om at jeg hadde 6-7 panikkanfall mens jeg sang og mens vi hørte gjennom. På ordentlig. Han mente at jeg fikk disse anfallene fordi det sannsynligvis betyr mye for meg. Kanskje han har rett. Jeg har vært inne på tanken at jeg har fortrengt en musikalsk del av meg, for hver gang jeg er i selskap med folk som spiller og synger så kjenner jeg en lengsel etter å kunne det tekniske for å slenge meg med.

Hva betyr dette? Hans Petter har jo blitt hedret herfra til månen for sine musikalske egenskaper og produksjoner, han har jo til og med fått sin egen stein i Bergens gater og ntarter nå Bergen Internasjonale Americana Festival… så når han forteller meg at han vil jobbe med meg, da må jeg jo begynne å lure på om jeg kanskje tar feil når jeg tenker at jeg ikke har en stemme for sånt. Men siden jeg allerede har bestemt meg for å la dette bli året for å prøve nye ting, gøtse på og la universet styre veien ved å si JA, så kan jeg jo velge å tro at dette bare er begynnelsen på noen morsomme år hvor jeg leker med mine egenskaper og lyster, og har jeg det gøy i prosessen. Det er vel det det eneste som betyr noe?

/0 Comments/by

Jeg har blitt mindre redd og er mer ute i naturen

Her ser du det jeg kaller paradis på jord. Varme deilige steiner, solen som skinner på huden og krystallklart vann. Se hvordan steinene ligger der nede og soler seg i skinnet fra den deilige, varme solen. Dette er en liten påminner; la oss slappe av i sommer, nyte resten av sommervarmen mens vi fortsatt kan. Så mitt spørsmål til deg er; Har du funnet ditt paradis? Eller når jeg tenker meg om, så handler det vel kanskje ikke så mye om å finne sitt paradis som å skape det.

Raundalselva altså. Bare et kvarters kjøretur unna der jeg bor. Jeg har forelsket meg helt. Første gang jeg var her, var for noen uker siden, og det var Eva Netland som jeg har blitt kjent med gjennom Jiu Jitsu på Voss som introduserte meg for plassen. Jeg skrev et innlegg da om hvordan jeg nå føler at det er tid for å gå mer ut av komfortsonen, skape forandringer og leve mer. Ofte skriver jeg slike saker for meg selv, grubler og tenker på at NÅ er tiden for å faktisk gjøre endringer, men det er ikke gjort bare fordi det er tenkt eller sagt. Men i sommer har jeg handlet på tankene. Og det er så deilig. Jeg føler meg mer sporty enn på lenge og jeg kvir meg ikke lenger med tanke på at aktiviteter kanskje er litt tunge eller brysomme, men jeg opplever en økt fokus på de kjekke aspektene ved å bruke kroppen og å være ute.

Her er vi ute i Raundalselva igjen. Jeg har sikkert vært her 6-7 ganger siden første gangen jeg var her litt tidligere i sommer, i tillegg til å ha vært på to telt-turer og sovet i hengekøye i hagen.

Jeg opplever ikke den samme engstelsen for klegg og mygg og andre dyr som befinner seg i vår natur, og det er utrolig deilig. Jeg visste det ville gjøre meg godt å begynne å trene og få litt aktiviteter på agendaen, men jeg hadde aldri gjettet at det skulle gi en umiddelbar virkning på frykt. Jeg føler meg tøffere enn på mange år.

Så kan vi jo spekulere… hadde denne plassen vært mitt paradis på jord bare for en måned siden, i den grad at jeg ønsker å slå opp telt og flytte inn for sommeren, eller er det sinnstemningen min nå som tillater at jeg nyter plassen?

Er dette paradis på jord som jeg tilfeldigvis fant – eller har jeg gjennom nye tanker begynt å oppleve livet annerledes? Kanskje en grei mix…

Så min oppfordring til deg er å handle på tankene, drømmene, lystene.
Har du lenge hatt lyst til å begynne på dansing? Gjør det!
Har du lyst alltid hatt lyst å seile? Møstre på en båt!
Har du en bok inni deg? Ta et skrivekurs eller bare begynn å skriv – sett av et kvarter hver dag!

For gammel? Nei!
For ung? Nei!
For dårlig form? Nei!
For sent? Aldri!

 

/0 Comments/by

Er det deg Lene, eller er det Erna?

Image result for erna solberg

Det er alltid morsomt når jeg blir tagget i forskjellige reklamer eller forklaringsvideoer og spurt om det er meg som snakker. Tenk bare hvilket viktig instrument stemmen er, når den er så unik at den kan bli gjenkjent i helt uvante sammenhenger av bekjentskaper fjernt og nærme. Det finner jeg veldig fascinerende.

Denne gangen var det Solfrid Dale som tagget meg på instagram og lurte på om det var meg, og det kunne jeg bekrefte. Jeg syns ikke det er rart at jeg blir gjenkjent, selv om det er en litt merkelig følelse i begynnelsen å vite at stemmen min ligger ute på nettet i alle mulige fasonger for å påvirke tanker og handlinger. Det jeg derimot syns er litt rart/morsomt er det du kan se i skjermbildene:

Jeg syns ikke selv at stemmen min er lik Ernas stemme, men jeg gjenkjenner at jeg har brukt en talemåte her som er mer lik hennes enn min egen, og at vi begge er fra Bergen (obviously) og at vi også har relativt dype stemmer.

Bare uken før sendte jeg fra meg et opptak til Hansa Borg Bryggerier, hvor jeg av oppdragsgiver ble bedt om å snakke litt i “Erna-stil”. Så da hørte jeg på opptak av Erna, leste meg opp på sosiolekten “pen-bergensk” og gikk i studio og levde meg inn etter beste evne.

Med det i tankene syns jeg det er fascinerende å lese at noen syns jeg høres ut som Erna i andre reklamer jeg har spilt inn bare kort tid etter det oppdraget. Det gir meg faktisk noen ideer… Hva om jeg hadde nå begynt å studere Erna og hennes talemåte, og prøvd å etterligne henne. Jeg kunne for eksempel brukt et bittelite klipp av hennes tale der hun snakker, og så fortsatt talen selv om noe fullstendig urelevant og tullete. Det kunne vært morsomt. Hva syns du?

Under ser du videoen på Instagram som noen mener jeg høres ut som Erna i. Jeg tror det er en følger at vi begge er fra Bergen, og folk flest ikke er så vant med å høre Bergensere i media.

PS: Jeg står ikke bak eller for dette produktet. Jeg har blitt innleid som Voiceover for reklamen

https://www.instagram.com/p/Bz3jBboAdCR/

/0 Comments/by

Klisjé, men sant. Jeg er 33 i år, og dette er året for å følge drømmene.

Jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg tror rett og slett ikke vi mennesker har kapasitet til å være lykkelig uten å følge drømmene våre.

Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor. Men jeg begynte i året jeg var 32 å tenke at det året jeg skulle være 33 ville by på mange nye opplevelser og forandringer i stor skala. Det er vanskelig å vite om det var overbevisningen om at forandringer var på vei skapte dem eller om det faktisk var slik at jeg kunne “føle” meg litt frem i tid, men gjett om dette året har blitt et vendepunkt i livet.

Jeg kjenner at dette er året for å prøve nye ting, strekke meg lenger ut av komfortsonen, ta oppgjør med fortid og skyte inn i beste mulige fremtid.

I år, i en alder av 33, og som 3 år gammel mamma…

  • har jeg bestemt meg for å gå på skole igjen. Og ikke en hvilken som helst skole, men følge drømmen om å jobbe med filmskaping. Derfor skal jeg ukependle de to neste årene til Bergen for å gå på Noroff instituttet.
  • har jeg begynt å bygge opp en personlig merkevare og kastet meg inn i voiceovers og stemmeskuespill. Jeg har rett og slett begynt å selge stemmen min som produkt. Det er sykt gøy.
  • har jeg tatt podkastdrømmen på alvor og begynt å plukke opp igjen Vossapreik, dradd i gang en podkast med Hans Petter Gundersen, (HP) og planlegger nå en egen personlig podkast hvor jeg er helt ærlig og bare meg selv og snakker om det som interesserer meg.
  • Og nå, bare for en uke siden, begynte jeg å trene Jiu Jitsu. Det er en merkelig følelse, men det føles litt som å komme hjem. Som om jeg har funnet gjengen min. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg har “bare” vært på fem treninger (siden jeg begynte for en uke siden, er jo det helt sinnsykt) og jeg bare elsker hvordan det er å komme der og bli utfordret på alle måter. Jeg merker jeg blir utfordret fysisk (obviously), men også mentalt og emosjonelt… kanskje til og med spirituelt, da Jason, treneren, slår meg som en ekstremt reflektert person med et velutviklet sjeleliv, om det kan gi mening.

    Og så føler jeg at jeg virkelig er på nett med de jentene jeg har blitt litt kjent med. De er helt RÅ på å ønske meg velkommen inn i gjengen, og tar meg liksom litt under vingen, med å utfordre meg på matten og vise og forklare, alltid med et vennlig glimt i øyet. Jeg føler meg så heldig. Tenkt å få lære av noen som er så utrolig erfarne på matten og har gjort dette i åresvis. Jentene jeg snakker om er Eva Netland, Marit Tyssedal Gabrielsen og Åshild JD Trædal. Jeg kjenner at jeg beundrer og respekterer de damene så utrolig mye og at det gjør meg godt å være sammen med så flotte folk. Blir nesten emosjonell her jeg sitter.

    Men jeg kan ikke la være å nevne min mann, som støtter meg og ønsker meg velkommen inn i klubben, som han elsker, og min herlige venninne Marzena, som også er nybegynner og har prøvd å få meg med siden hun begynte selv. Hun er en av de fineste og morsomste menneskene jeg kjenner og hun er badass. I alle fall snart! ;) Dette høres jo nesten ut som en takketale og jeg allerede har vunnet et mesterskap. Men på sett og vis har jeg det… jeg har vunnet over en tidligere versjon av meg selv. Og alene hadde jeg ikke gjort det.

    Kan du tenke deg… I dag har jeg til og med blitt utfordret til å kaste meg uti en elv, og jeg som nesten har et image av å ikke bade dersom vannet er under kroppstemperatur. Og fy flate så levende jeg følte meg! Jeg pushet meg selv og jeg klarte det fordi jeg ville tøffe meg litt og i tillegg fikk støtte til å bare kaste meg i det, i dobbel betydning. Under ser du bilder fra dagen. Vi stråler!

What a ride, så langt av å være 33, og jeg bare føler at det blir bedre og bedre. jeg har fortsatt 3/4 igjen før jeg blir 34! Jeg føler meg mer levende enn på lenge og jeg er klar for å utvikle meg og stå frem om hvem jeg er og gjøre mitt for å inspirere andre til å følge drømmene sine og jobbe mot å være den beste versjonen av seg selv. Det er vel det livet handler om, er det ikke? Nytelse og utvikling i kombinasjon?

Jeg tror at det å bli mamma har gjort så stort inntrykk på meg og skapt en ny motivasjon til å skape det livet jeg ønsker for min datter. Og da mener jeg IKKE at hun skal ta de samme valgene som meg, men jeg ønsker at hun skal vokse opp med trygghet i seg selv til å gjøre det hun ønsker med livet sitt og være så sterk at hun kan være en ressurs for de rundt seg. Og hvis jeg ikke kan vise henne hvordan det ser ut, kan jeg vel heller ikke forvente noe annet av henne.

/0 Comments/by

Jeg er så stolt av min venninne, Synnøve Åsheim.

La meg fortelle hvem Synnøve er og hvorfor jeg er så stolt av henne.

Synnøve ble jeg kjent med i 2012. Da leide jeg et stort lokale på Danmarksplass, og tenke jeg ville bygge opp et senter for helse og velvære med ulike terapeuter og behandlingsformer. Synnøve hadde sitt kontor og behandlingsrom like i nærheten, og hun tok kontakt med meg etter jeg hadde hengt en plakat i vinduet. (Var det ikke slik, Synnøve?)

Tanken jeg hadde for lokalet, ble ikke det jeg først hadde tenkt, kanskje fordi det å møte Synnøve, som hadde en hjemmesnikret hjemmeside, gjorde at karrieren min brått tok en annen retning.

Da jeg så nettsiden hennes, skjønte jeg at om hun skulle lykkes med praksisen sin, var det en jobb som måtte gjøres på markedsføringsfronten. Hun syns jeg hadde en fin hjemmeside og jeg sa at jeg sikkert kunne hjelpe henne litt med hennes også. Derfra oppdaget en yrende interesse for å lage websider, visittkort og reklamemateriell. Forstå meg rett; hjemmesiden hennes og det andre var ikke dårlig… Det var bare så mye rom for forbedring. :)

Dette har vi ledd mye av i ettertid, men jeg så meg aldri tilbake og jobbet med dette i 5 år, da det tydeligvis ikke bare var Synnøve som hadde hjemmesnikrede hjemmesider med forbedringspotensial, og et behov for i bli synlig for å kunne by på sine tjenester og produkter. For ikke å snakke om gi et godt førsteinntrykk slik at noen faktisk ØNSKER å ta kontakt.

Men tilbake til hvorfor jeg er så stolt av henne. Jeg er så utrolig imponert over hvordan hun år etter år jobber med visjonen sin og stadig tar grep som fører henne nærmere. Hun strekker seg alltid ut av komfortsonen og hun ser muligheter og løsninger der mange ser vanskeligheter og begrensinger. For noen uker siden (kanskje til og med litt mer) så tok Synnøve enda en gang en satsing for å kunne gjøre helhetlig helse enda mer tilgjengelig for folk gjennom å informere og vise frem hva hun kan bidra med. Denne gangen på KAMERA.

Jeg trenger kanskje ikke forklare hva dette har med å by på seg selv å gjøre og å utvide komfortsonen… De fleste jeg møter syns at det å være foran linsen er ubehagelig og i det minste, mister litt fokus på det de holder på med så snart et kamera henger over dem.

Jeg og gjengen i iTarget som jeg samarbeider med på ulike prosjekter filmet 4 filmer sammen med henne og hun gjorde det som en pro. Jeg visste at hun ville være flink, fordi hun brenner for faget sitt og hun er dritgod på å forklare når jeg bare spør om noe. Hun tar alt på sparket, og har så mye kunnskap og kjærlighet. Jeg bare visste at dette ville skinne gjennom, bare hun fikk vise sitt vesen på skjermen.

Under ser du et skjermbilde. Og klikker du på bildet kommer du til hjemmesiden hennes (som jeg har laget) og kan se videoene.

Denne artikkelen er også postet på LinkedIn.

/0 Comments/by

Jeg “kastet” deg på sofaen!

, ,

Kjære Eir. Min datter. Min deilige datter, som jeg elsker.  I dag gjorde jeg noe dumt, som ikke stemmer med mine ønsker og verdier for familien vår. I dag “kastet” jeg deg på sofaen over noe så lite som at du kastet puslespillet utover gulvet og sofaen. Det var ikke greit at jeg gjorde det.

Jeg blir frustrert, av og til, når du ikke gjør slik som jeg forventer av deg, selv om jeg vet at forventningene mine ikke alltid samsvarer med hva en kan forvente av en jente på to og et halvt år. Jeg glemmer av og til dine indre behov om å utforske og å teste i en travel hverdag når stresset tar mer av meg enn jeg trenger.

Du begynte å grine. Jeg samlet brikkene sammen surt mens du observerte meg og så veldig lei deg ut. Kanskje du skammet deg. Jeg håper ikke du skammet deg, for det var ingenting å skamme seg over. Om noen skulle skamme seg så er det jeg. Men jeg velger å ikke skamme meg, men heller lære av situasjonen.

Du sa til meg at jeg kastet deg på sofaen. Jeg skjønner godt at det ble oppfattet som skremmende og vondt, da jeg med min store kropp, litt for brått og hardere enn nødvendig, satt deg i sofaen.

Jeg sa; jeg vet det, med en myk tone. Så sa jeg at jeg blir sint og lei meg når du kaster tingene våre utover. Du sa unnskyld med et genuint uttrykk som smeltet meg helt. Jeg angret bittert på det jeg hadde gjort. Jeg sa unnskyld til deg mange ganger, mens vi klemmet og jeg sa også at det ikke var rett av meg å bruke min styrke og størrelse for å demonstrere at jeg bestemmer.

Jeg snakket med Jonas om det da han kom hjem etter å ha kjørt deg i barnehagen. Han hørte på meg og “kastet” meg noen ganger på sofaen, etter mitt ønske, slik at jeg skulle prøve å sette meg inn i følelsen. Jeg vil huske hvordan det er å være liten og maktesløs i møte med en “overmann”. Jeg vil ikke styre deg, og i alle fall ikke med makt. Jeg vil ikke skape frykt i deg. Jeg vil at du skal kunne utforske fritt med en forståelse om at mamma og pappa støtter og beskytter deg og rettleder deg på en rettferdig måte.

Jeg elsker deg. Unnskyld min vakre, smarte, morsomme Eir.

/0 Comments/by

Hva er meningen med livet?

,

Jeg har vært skikkelig tung de siste dagene. Vanskelig å få meg til å gjøre noe som er spesielt produktivt og jeg bare flakker fra sted til sted. Det er kanskje litt mye jobb med meg selv for tiden.

Jeg stiller spørsmål til alt, og jeg føler på en måte at jeg nå har en unik mulighet til å bevege meg raskt fremover karrieremessig og like vel føler jeg at jeg henger på gjerdet. Effective Personal Leadership er virkelig noe, og prosessen jeg har gått inn i har vært, og er veldig krevende, men samtidig så merker jeg at jeg får en dypere forståelse av meg selv og hva som driver meg. Hvor vil jeg og hvordan kommer jeg dit er spørsmålene som er mest sentrale nå om dagen. Det er det dette programmet leder meg til å utforske i detalj gjennom praktiske øvelser hver dag, kommunikasjon med mentor, innleveringer og samlinger med jevne mellomrom.

Jeg skjønte at hvis jeg ønsket å skape forandring, måtte jeg være villig til å gjøre et stykke arbeid. Men jeg hadde liksom ikke tenkt at det skulle være så slitsom å lære meg selv og kjenne.

I dag snakket jeg litt med Jonas om dette. Vi snakker godt han og jeg, og vi snakker sammen hver dag om hva vi er stolt over å oppnå og hva vi syns er utfordrende. Vi har et solid fundament for å støtte hverandre og det er veldig godt oppi dette. Han tullet litt med meg og sa at han gjerne ville være sterk og flink på trening, men “åååå, må jeg gjøre alle de tunge tingene? Kan jeg ikke bare få anerkjennelse og fine muskler uten å jobbe så hardt?”

Da måtte jeg le litt, for det er jo sant. Ingen ting som har virkelig verdi kommer uten å måtte legge inn intensjon og arbeid. Jeg mener ikke at det MÅ være så forbaska tungt og hardt og en prøvelse hele veien til målet, men i mitt tilfelle så er det det. Nå i alle fall.

Ignorance is bliss, sies det, og det er kanskje sant, men når en først har turt å se fremover og tro på at man kan utrette store ting, så er det ufattelig tungt å føle at en står litt fast, og uten en helt klar definisjon på hva “store ting” er. Og jeg tror det er der min største utfordring ligger. Hva er meningen med livet? Hva er meningen med MITT liv. Hvordan kan jeg bruke den gaven jeg har fått (livet) på best mulig måte som vil skape mest mulig verdi i størst mulig omfang?

Jeg tror at vi alle har både ressurser og en slags plikt til å gjøre vårt beste. Jeg er ikke tilfreds med tanken på å klare meg, og sette mat på bordet til familien og bare ikke gjøre folk fortred. Det er ikke det livet er til – å bare klare seg eller å bare være snill og grei. Jeg tror at hvert menneske har et ansvar og en plikt til å stille seg selv spørsmålene:

Hvordan kan jeg utvikle meg?
Hvordan kan jeg gi verdi til mine nærmeste?
Hva kan jeg gjøre for å gi tilbake hver dag?
Tankene mine former fremtiden:
– Hvordan kan jeg ha de beste tankene i fokus?
Hvilke vaner har jeg i dag som ikke gagner meg selv og omgivelsene mine?
Hvilke vaner kan jeg skape som vil tilføre verdi i livet mitt?
Hvordan kan mitt liv gi positive ringvirkninger i omfang og tid?

Disse spørsmålene krever energi. Se på det som en opprydning og organisering i ditt indre. På samme måte som det krever energi å ta husvasken krever det sitt å være beste versjon av seg selv. MEN – resultatet av å ikke gjøre en innsats er rotete, skittent og miserabelt. Ingen trives i en slik atmosfære og i lengden så suger det ut all livskraft og motivasjon til å skape forandringer.

Er det lenge siden du tok vårrengjøringen? 

/5 Comments/by

Hva har Leadership development med foreldrerollen å gjøre mon tro?

, ,

Jeg merker at jeg er nokså sliten om dagen. Ukonsentrert og kanskje litt mindre effektiv enn jeg kulle ønske. Men jeg har begynt å forstå at jeg har veldig høye krav til meg selv. Det tar virkelig på å utvikle selvledelse. Men jeg har kommet langt og lenger skal jeg komme. Jeg har blitt så veldig mye mer bevisst på verdiene mine og hvordan jeg ønsker å ha det, nå og 20 år frem i tid!

Nå som jeg har kommet midtveis i kurset Effective Personal Leadership, med Willy Ljøsne som min venn og mentor her i Norge, så merker jeg at jeg har begynt å stille spørsmål til hver handling, hvert minutt i kommunikasjon med mine kjære, og hvert mål jeg skriver i planleggeren min. Jeg har blitt tydeligere med meg selv om hva jeg vil og hvordan jeg vil ha det og det blir veldig tydelig i foreldrerollen syns jeg. Jeg kjenner på stor mestring når det kommer til morsrollen. For egentlig, hvordan er det forskjellig fra å være en god leder? Jeg opplever at vi har det godt sammen og at jeg kommuniserer tydelig med Eir. Hun er lite i opposisjon, og når hun er det kan vi liksom snakke oss ut av det og over i et smil. Hun har også begynt å si tusen takk og unnskyld, og vi ber henne aldri om å si det, eller vi spør henne aldri: hva sier du da?

Jeg opplever at Eir virkelig og oppriktig er takknemlig når hun får god mat, eller når vi hjelper henne med noe. Og så ser vi veldig lite av slåing eller kasting. Det var akkurat som noe løsnet da vi tillot henne å slå, men ikke på noen! Hun får rom og tillatelse til å teste sine omgivelser, men vi er tydelig på at vi forventer at det ikke skader mennesker eller dyr. Første dagen jeg sa at hun kunne kaste på sofaen, men ikke på oss eller på hunden vår, sto hun hele ettermiddagen og kastet alle lekene sine over og bak sofaen! Men så har det liksom ikke vært så interessant å kaste lenger.

I dag klapset hun litt på ansiktet mitt i ivrighet, og var rask med å stryke kinnet mitt og si unnskyld. Hun er så ufattelig smart og emosjonelt sammensatt den jenten. The force is strong in this one. Men så kan det jo være jeg er noe subjektiv. <3 Jeg er også fascinert over hvor mye hun forstår og samarbeider når vi forklarer til henne hvorfor vi vil ha det slik. Men jeg tror virkelig at vi gir henne mulighet til å reflektere hvorfor ting er som de er og vi velger kampene våre i tillegg til å prøve å VISE henne hvordan vi vil ha det i familien vår med å demonstrere gjennom handling og kommunikasjon hver dag. Jeg er stolt over lille jenta mi, og jeg er stolt over oss.

Et deilig sted å være.

/2 Comments/by