Kjære Eir. Min datter. Min deilige datter, som jeg elsker… I dag gjorde jeg noe dumt, som ikke stemmer med mine ønsker og verdier for familien vår. I dag kastet jeg deg på sofaen over noe så lite som at du kastet puslespillet utover gulvet og sofaen. Det var ikke greit at jeg gjorde det.

Jeg blir sint av og til når du ikke gjør slik som jeg forventer av deg, selv om jeg vet at forventningene mine er basert på min oppfattelse om hvordan jeg vil ha det. Jeg glemmer av og til dine indre behov om å utforske og å teste.

Du begynte å grine. Jeg samlet brikkene sammen surt mens du observerte meg og så veldig lei deg ut. Kanskje du skammet deg. Jeg håper ikke du skammet deg, for det var ingenting å skamme seg over. Om noen skulle skamme seg så er det jeg. Men jeg skal velge å ikke skamme meg jeg heller.

Du sa til meg at jeg kastet deg på sofaen. Og så sa jeg at jeg vet det… med en myk tone. Så sa jeg at jeg blir sint og lei meg når du kaster tingene våre utover. Da sa du unnskyld med et genuint uttrykk som smeltet meg helt, og jeg angret bittert det jeg hadde gjort. Jeg sa unnskyld til deg mange ganger, mens vi klemmet og at det ikke var rett av meg å bruke min styrke og størrelse for å demonstrere at jeg bestemmer.

Jeg snakket med Jonas om det da han kom hjem etter å ha kjørt deg i barnehagen. Han hørte på meg og kastet meg noen ganger på sofaen, etter mitt ønske, slik at jeg skulle prøve å sette meg inn i følelsen slik at jeg husker å ikke gjøre det hvis impulsen skulle komme. Jeg vil ikke prøve å styre deg med makt. Jeg vil ikke skape frykt i deg. Jeg vil at du skal kunne utforske fritt med en forståelse om at mamma og pappa støtter og beskytter deg og rettleder deg på en rettferdig måte.

Jeg elsker deg… unnskyld min vakre, smarte, morsomme Eir.

Jeg har vært skikkelig tung de siste dagene. Vanskelig å få meg til å gjøre noe som er spesielt produktivt og jeg bare flakker fra sted til sted. Det er kanskje litt mye jobb med meg selv for tiden.

Jeg stiller spørsmål til alt, og jeg føler på en måte at jeg nå har en unik mulighet til å bevege meg raskt fremover karrieremessig og like vel føler jeg at jeg henger på gjerdet. Effective Personal Leadership er virkelig noe, og prosessen jeg har gått inn i har vært, og er veldig krevende, men samtidig så merker jeg at jeg får en dypere forståelse av meg selv og hva som driver meg. Hvor vil jeg og hvordan kommer jeg dit er spørsmålene som er mest sentrale nå om dagen. Det er det dette programmet leder meg til å utforske i detalj gjennom praktiske øvelser hver dag, kommunikasjon med mentor, innleveringer og samlinger med jevne mellomrom.

Jeg skjønte at hvis jeg ønsket å skape forandring, måtte jeg være villig til å gjøre et stykke arbeid. Men jeg hadde liksom ikke tenkt at det skulle være så slitsom å lære meg selv og kjenne.

I dag snakket jeg litt med Jonas om dette. Vi snakker godt han og jeg, og vi snakker sammen hver dag om hva vi er stolt over å oppnå og hva vi syns er utfordrende. Vi har et solid fundament for å støtte hverandre og det er veldig godt oppi dette. Han tullet litt med meg og sa at han gjerne ville være sterk og flink på trening, men “åååå, må jeg gjøre alle de tunge tingene? Kan jeg ikke bare få anerkjennelse og fine muskler uten å jobbe så hardt?”

Da måtte jeg le litt, for det er jo sant. Ingen ting som har virkelig verdi kommer uten å måtte legge inn intensjon og arbeid. Jeg mener ikke at det MÅ være så forbaska tungt og hardt og en prøvelse hele veien til målet, men i mitt tilfelle så er det det. Nå i alle fall.

Ignorance is bliss, sies det, og det er kanskje sant, men når en først har turt å se fremover og tro på at man kan utrette store ting, så er det ufattelig tungt å føle at en står litt fast, og uten en helt klar definisjon på hva “store ting” er. Og jeg tror det er der min største utfordring ligger. Hva er meningen med livet? Hva er meningen med MITT liv. Hvordan kan jeg bruke den gaven jeg har fått (livet) på best mulig måte som vil skape mest mulig verdi i størst mulig omfang?

Jeg tror at vi alle har både ressurser og en slags plikt til å gjøre vårt beste. Jeg er ikke tilfreds med tanken på å klare meg, og sette mat på bordet til familien og bare ikke gjøre folk fortred. Det er ikke det livet er til – å bare klare seg eller å bare være snill og grei. Jeg tror at hvert menneske har et ansvar og en plikt til å stille seg selv spørsmålene:

Hvordan kan jeg utvikle meg?
Hvordan kan jeg gi verdi til mine nærmeste?
Hva kan jeg gjøre for å gi tilbake hver dag?
Tankene mine former fremtiden:
– Hvordan kan jeg ha de beste tankene i fokus?
Hvilke vaner har jeg i dag som ikke gagner meg selv og omgivelsene mine?
Hvilke vaner kan jeg skape som vil tilføre verdi i livet mitt?
Hvordan kan mitt liv gi positive ringvirkninger i omfang og tid?

Disse spørsmålene krever energi. Se på det som en opprydning og organisering i ditt indre. På samme måte som det krever energi å ta husvasken krever det sitt å være beste versjon av seg selv. MEN – resultatet av å ikke gjøre en innsats er rotete, skittent og miserabelt. Ingen trives i en slik atmosfære og i lengden så suger det ut all livskraft og motivasjon til å skape forandringer.

Er det lenge siden du tok vårrengjøringen? 

Jeg merker at jeg er nokså sliten om dagen. Ukonsentrert og kanskje litt mindre effektiv enn jeg kulle ønske. Men jeg har begynt å forstå at jeg har veldig høye krav til meg selv. Det tar virkelig på å utvikle selvledelse. Men jeg har kommet langt og lenger skal jeg komme. Jeg har blitt så veldig mye mer bevisst på verdiene mine og hvordan jeg ønsker å ha det, nå og 20 år frem i tid!

Nå som jeg har kommet midtveis i kurset Effective Personal Leadership, med Willy Ljøsne som min venn og mentor her i Norge, så merker jeg at jeg har begynt å stille spørsmål til hver handling, hvert minutt i kommunikasjon med mine kjære, og hvert mål jeg skriver i planleggeren min. Jeg har blitt tydeligere med meg selv om hva jeg vil og hvordan jeg vil ha det og det blir veldig tydelig i foreldrerollen syns jeg. Jeg kjenner på stor mestring når det kommer til morsrollen. For egentlig, hvordan er det forskjellig fra å være en god leder? Jeg opplever at vi har det godt sammen og at jeg kommuniserer tydelig med Eir. Hun er lite i opposisjon, og når hun er det kan vi liksom snakke oss ut av det og over i et smil. Hun har også begynt å si tusen takk og unnskyld, og vi ber henne aldri om å si det, eller vi spør henne aldri: hva sier du da?

Jeg opplever at Eir virkelig og oppriktig er takknemlig når hun får god mat, eller når vi hjelper henne med noe. Og så ser vi veldig lite av slåing eller kasting. Det var akkurat som noe løsnet da vi tillot henne å slå, men ikke på noen! Hun får rom og tillatelse til å teste sine omgivelser, men vi er tydelig på at vi forventer at det ikke skader mennesker eller dyr. Første dagen jeg sa at hun kunne kaste på sofaen, men ikke på oss eller på hunden vår, sto hun hele ettermiddagen og kastet alle lekene sine over og bak sofaen! Men så har det liksom ikke vært så interessant å kaste lenger.

I dag klapset hun litt på ansiktet mitt i ivrighet, og var rask med å stryke kinnet mitt og si unnskyld. Hun er så ufattelig smart og emosjonelt sammensatt den jenten. The force is strong in this one. Men så kan det jo være jeg er noe subjektiv. <3 Jeg er også fascinert over hvor mye hun forstår og samarbeider når vi forklarer til henne hvorfor vi vil ha det slik. Men jeg tror virkelig at vi gir henne mulighet til å reflektere hvorfor ting er som de er og vi velger kampene våre i tillegg til å prøve å VISE henne hvordan vi vil ha det i familien vår med å demonstrere gjennom handling og kommunikasjon hver dag. Jeg er stolt over lille jenta mi, og jeg er stolt over oss.

Et deilig sted å være.

I går kveld våknet Eir klokken 11. Hun var lei seg, eller hadde vondt, men vi klarte ikke å forstå hva det gjaldt.

Hun var skikkelig opprørt og det var ikke mulig og få ut av henne hva det var, og det ble verre jo mer vi prøvde å trøste henne, virket det som. Vi spurte: Har du vondt noen plass? Men hun ble bare mer og mer frustrert og sparket med beina og viftet med armene. Hun virket fullstendig ukomfortabel i sitt eget skinn!

Etter lenge med å forsøke å trøste henne og roe henne både med pupp, smokk og klem, og ingenting virket varig, så fant vi ut at vi bare måtte bryte ut av det med å gjøre noe helt annet.

Vi gikk inn i stuen og jeg fikk ideen om å la bamsen prøve å trøste henne. Jeg satt bamsen foran henne og lot bamsen stryke litt på hånden hennes, og laget til bamsestemme og spurte: “Er du så lei deg, Eir?” Hun begynte å roe seg, med en gang. Bamsen forklarte videre at han så at hun var lei seg og at det var helt lov. Jeg husker ikke ord for ord eller alt som ble sagt men det var noe slik:

Det er ikke alltid jeg vet hvorfor jeg er lei meg, heller, så hvis du ikke vet eller ikke vil fortelle så er det helt greit. Jeg vil bare være her for deg og trøste deg hvis du vil det. Vil du det? (Eir nikker)
Noen ganger når jeg er veldig trist så syns jeg det er ordentlig godt med en skikkelig bamseklem. Har du lyst på en bamseklem? (Eir strekker seg mot bamsen)
Ååå, det var godt, Eir. Du gir skikkelig gode klemmer. Tusen takk for at jeg fikk lov til å trøste deg litt. Du skjønner, mammaen og pappaen din vil også bare at du skal ha det bra, og hvis det virker som de spør så mange spørsmål og som de blir litt frustrerte og kaver seg opp litt, så er det fordi de så gjerne vil at du skal ha det bra og så er det noen ganger litt vanskelig å vite hvordan de kan være der for deg, hvis du ikke klarer å fortelle hvorfor du er lei deg.
Men det er helt greit hvis du ikke vet, eller ikke vil fortelle. Det bestemmer du. Noen ganger kan det være godt å bare få en bamseklem og i tillegg vite at mamma og pappa er her for deg alltid, uansett hva du har på hjertet ditt eller uansett hvilke følelser du har i kroppen. Det er ikke alltid lett å forstå hvorfor man er lei seg.
Men vet du hva eir? Mange ganger når jeg syns at det er tøft og tungt å være meg, så lukker jeg øynene mine og teller 5-4-3-2-1 og så husker jeg at det har vært tøft og tungt før, og at det virker lenge siden, selv om det virket som om det aldri skulle gå over da… og da tenker jeg at plutselig så er det morgen igjen og jeg er glad og opplagt og leker med vennene og lekene mine… At selv om det er vanskelig nå, så går dette over også!

Eir begynte å snakke med bamsen og levde seg veldig inn, og skulle vise bamsen forskjellige ting, og legge seg ned i sofaen med bamsen. Det ble ikke snakket videre om hva det var. Vi prøvde å spørre om hun hadde drømt noe som var vondt eller om hun hadde vondt noen plass på kroppen, men vi fikk ikke noe definitivt svar. Hun pekte litt rundt på de plassene hun har hatt sår i det siste, eller dunket seg, så blåste vil litt men hun var ferdig med greiene. Vi gikk inn i sengen, Eir, bamse og jeg. Hun sovnet etter kort stund og sov til klokken 7:30.

Hva det var vil vi jo aldri få vite, men vi tenker at hun kanskje nå er inne i en utviklingsfase som gjør at hun kanskje har ekstra mye følelser, og at hun ikke selv helt forstår hvorfor hun er opprørt.

Jeg har aldri sett henne så frustrert og sint og lei seg. Hun mistet helt kontroll over kroppen sin og fikk gjentatte tantrumer mens hun skrek, sparket og hev etter luften. Det var vanskelig for mammahjertet og se henne sånn, så jeg måtte gråte noen tårer sammen med henne.

Kanskje hun begynner å utvikle et privatliv? Et liv inne i seg som er reservert for henne og de hun ønsker å dele det med. Kanskje er det noen ganger bedre å prate litt med en venn og få en bamseklem? :D

It is already 14th of August 2018 and I can’t believe just how fast time is passing. We enjoy beautiful and lazy days in the sun together as a family. it’s a real treasure to be in Norway when summer is summer and nature feels like a gentle and caring lover to my cells, screaming for some warmth and sunbeams to penetrate its way deep, deep inside…

Grounding with mother earth.


Our little baby is 2 years and 2 months now and she ain’t no baby no mo. She is so funny and smart and compassionate with people and animals. I enjoy getting to know her more and more, everyday as her personality evolves and also her language.

Eir is saying coucou from under a root of a three.


It’s such a cliche, but just when I believe it’s not possible to love anyone or anything more than I love her now, I suddenly realise that my love for her is still growing. I look at her, and for a few seconds she is all that exists. I am so in love. Completely and utterly in love with my little girl.

Running into his arms.

I cannot speak on Jonas behalf, but I believe we can let the picture do the talking…

A beautiful soul and a funny little human.

I will never ever fail to see how beautiful and precious you are, my love, not even in the dark.

The strongest memory that I have of my mother is from when I was about four or five years old. Now, this is two years before she chose to leave us, permanently. She committed suicide when I was six years old and my brother only four.

So back to that memory. My brother and I were reading, well not exactly reading, but looking in cartoons. I remember we used to like this particular cartoon called Asterix and Obelix. By the time of this memory we have already read all those cartoons several times and I remember thinking that we needed new ones. My mother was in the kitchen by the stove, cooking something. I was telling her that we needed more Asterix and Obelix, and I was standing behind her pulling her shirt or sweater or T-shirt, repeatedly telling her that we needed new cartoons to read.

I don’t remember her responding at all, but I have a clear visual of her slamming the pot on the stove and running out to our small toilet just by the entry of the apartment.

My all grown-up mind knows that she didn’t stay in there for ages, crying her lungs out while I was standing outside saying sorry and asking her to open the door. But there is still a little girl inside of me that has her heart broken. A little part of me, subcounsciously, is still in that moment, feeling she will never ever forgive me or want to see me again.

Why am I telling you this? Because this memory came up recently when I found myself on the hot floor of my own bathroom… on the verge of crying, feeling overwhelmed and annoyed. While I was in there I had the realisation that this was not the first time I’ve escaped to the bathroom, but one of many in the recent years. And something else that has been going on the recent years is becoming a mother. Is this a coincidence? I think perhaps not.

Initially told you that my strongest memory of my mother was standing outside the bathroom listening to her desperate cry. I don’t remember every aspect of my feelings at the time, except from heartbroken, but I can imagine I must’ve been incredibly scared and confused.

I am telling you this, becaause I am telling myself… I don’t want my daughter to feel confused and scared and wondering what she did to make me so sad that I couldn’t even stand staying in the same room as her. Because that is not the case! I don’t want my daughter to think that any reaction is ever her fault. I don’t want my daughter, my sweet, innocent, funny and smart little offspring to take on responsibility for my well-being.

After she was sleeping soundly in bed that day, me and Jonas were talking about our day and I told him about the realisation that I had in the bathroom earlier that day. I told him that I am awfully sorry for putting him through that and that I really, really don’t want our girl to experience that again. Through that talk we agreed that I probably carry out some learned behaviors and patterns in my new role as a mother as this behavior is something I have been having more after becoming pregnant and a mother.

I am walking in my mother’s shoes, unconsciously, even though I had a very short time in my childhood to get to know her and her patterns. What an awful behavior. I feel sadness and shame and frustration. Just because my mom dealt with many issues and lacking the tools to cope with stressful family situations in an uplifting way, that doesn’t mean that I can’t. I want to change this. I want to be the mother that I never had and I want my beatiful, perfect little daughter to feel a strong and loving connection from a strong and loving mother who deals with stress elegantly.

I also want to be kind to myself and stop beating myself up for not being my best all the time. I want to aknowledge feelings of frustration and fear and I think it is perfectly fine to let my daughter see that I’m sad and also let her comfort me instead of pushing her away.

I have always had a strong need to support and care for my closest friends and family and help them grow and deal with hard feelings. Being pushed away by my mom, just to hear her cry behind a locked door, was completely devastating to me. I wanted to hold her and run my fingers through her hair and pat her cheeks and tell her that I loved her and ask her if she loves me back.

I promise myself, my loving partner in life, and most importantly, my wonderful daughter that I never, ever want to push her away again. Even though I didn’t physically push her anywhere, acting like that creates distance and confusion and hurt on the behalf of the very people I love most in this world. From now on I will find tools to deal with stress better, I will breathe deeply when I feel the urge to escape and if I really need to cry I will do it with my family and let them understand what is going on and that it’s not their fault.

Consider this:

If you got just one referral from each one of your clients, over the next 60 days you’d double your client base! What would that mean to your potential income and how many more people would you be helping in supportive and uplifting ways?

Word of mouth is one of the most effective ways to grow your coaching business. It’s free, or at most costs very little, yet very few coaches use it to anywhere near it’s potential. So, how do you maximise word of mouth? Here are 5 Steps you can take now!

  1. Appreciate your clients and let them know consistently you value them

    This is the most important, yet overlooked element of creating endless referrals. Many businesses focus more on profits than on people. Focusing on profits alone can be detrimental to success and word of mouth. Success comes from looking beyond just profit into how you can enrich your customers lives.

    Action: At least once in a while, take the time to communicate to each of your clients and show them you appreciate them. Send them something of value, something unexpected, a bonus report, a special piece of news you just found. Make it relevant to them and do it regularly.

  2. Create an exceptional experience each time they deal with you

    If you can make doing business with you an exceptional experience, your clients will want to tell a lot of people. People want amazing experiences!

    Here is an example: There is a Life Coach in Brisbane who has a special relationship with a city coffee shop. Once every 8 weeks she invites her clients to a “brains trust” meeting and the coffee and cake is on the house. Every client that attends gets a card and a voucher from the coffee shop owner to say thank you for joining us today, we would love to see you again soon! The voucher is a “buy one get one free” coffee voucher. So they are encouraged to come back again. And because the coffee shop owner is exposing his business to potential new clients, the coach pays just cost price on the coffee and cake his clients eat. Normally about 8 clients attend and the cost is around $30.You see: Just a little extra touch can make dealing with your business that much more of an exceptional experience!

    Ask yourself this: What can you do this week to add little things that make an exceptional experience for your valuable clients and customers? Do you have any professional friends that have services that you could benefit from in order to create a win-win-win situation? You win, they win and all your clients win!

  3. Give your customers incentives for giving you referrals

    If you’re being passive about referrals, then you’re missing out on huge growing opportunities! Come up with ways of rewarding your clients for referring business to you. You could offer your time in return, and give them something they would enjoy in order to speak about your services. This is one of the oldest tricks in the book, and still so effective. Give your happy customers yet another reason to spread the word about their positive experience with you.

    Action: Reward your clients for referring people to you. Come up with rewards that will be beneficial to your clients.

  4. Make it easy for clients to give you referrals

    If you want to get lots of referrals, you must make it incredibly easy for your clients to tell their friends. Don’t expect them to go through fire and water to help you grow your business. Make it as simple as possible.

    Action: Develop a referral package that you give to your clients. Ask your clients to be an ambassador for your business as you wish to work with people similar to them. The package would include a letter explaining why referrals are important to you, and a series of referral cards that your client can give out to others. Present it professionally and it will hold more value, more worth.

  5. Don’t underestimate the power of suggestion

    When is the best time to ask for referrals? Any time! If you have followed the steps listed above, you’ve let clients know they are appreciated, you’ve made dealing with you an exceptional experience and you give them an incentive to simply share their experience with their friends. My guess is they will be happy to do so upon your suggestion. Don’t underestimate the power of suggestion! :)

    Action: Move out of your comfort zone. Realise that what you offer is valuable, and that your clients will have added value by getting the chance to help you grow. 

It has been one week, working with Sara from Sara wellness, who is a wellness and health coach based in the UK. I reached out to her a couple of weeks ago and asked if she would be willing to coach me and also be willing to let me post the videos of our conversation online. She was willing to do that, hurray!  I guess that for her it is a wonderful opportunity to get more exposure and for me it’s a wonderful opportunity to get some guidance in my health journey and also to be kept accountable! Read more

Noe så godt!!! Laget vaniljekefir i dag og den var helt utrolig god. Jeg vet ikke helt hva den minner meg om men kanskje en tynn vaniljekesam? Kanskje ikke så rart siden smakstilsetningen er vanilje i begge produktene? Vel, det blir ikke siste gangen jeg lager vaniljekefir for å si det slik! Jeg laget to liter så jeg tenker å la den ene stå å skille seg slik at jeg får vaniljeskyr om et par dager. Det er så spennende å lage ulike melkeprodukter selv… Bare for noen år siden tenkte jeg at det var vanskelig og neste ikke mulig å gjøre slikt i en vanlig families husholdning, slik som vår egen. Men det er det altså. Veldig mulig, og ikke bare det, men det er lett også! Det blir vel å skryte på meg og si at det er jeg som lager det… kefirkornene lager kefiren. Men jeg har jo lagt til rette for at det skal skje.

Ikke bare laget jeg vaniljekefir i dag, men jeg fikk bekreftet at det er ok om melken har blitt litt sur å lage kefir av den likevel, SÅ LENGE melka er ubehandlet, altså rett fra kua! Det er fordi der er alle bakteriene levende, slik at kefirkornene, som er de gode bakteriene, kan dominere melken og således ufarliggjøre og drepe de vonde bakteriene. Melk kjøpt fra butikken er et dødt produkt, og har den melka blitt sur, er den ikke mulig å benytte. Da er den blitt farlig å konsumere for oss mennesker. Jeg har ikke tenkt å gå i detalj om dette for det for bli i et annet innlegg. Kefiren, selv på ubehandlet melk som var blitt sur, smakte kjempegodt, og det var en lærerik og artig erfaring å ta med videre.

Åh, er ikke vi heldig som bor på en plass der bonden er å møte på vanlige, hverdagslige plasser som på butikken eller i barnehagen. For en stund siden tenkte jeg at det ville bli vanskelig å få kjøpe upasteurisert melk rett fra gården, selv om jeg faktisk bor på Voss. Men med et ønske og en intensjon som vedvarte dukket det omsider opp en mulighet, og nå henter vi jevnlig, men sporadisk (!) melk hos en bonde som bor like ved. Deilig tykk melk som vi henter i stort spann og setter på trappa nå som det er kaldt ute, til fløten får lagt seg som et lokk over melken. Tykk, deilig, næringsrik fløte til å lage rømme, smør, piske krem, ha på bær og i mat eller bare drikke for ren nytelses skyld. I går hentet jeg en ny bøtte med melk, og i dag har jeg tatt av ca 7 dl kremaktig fløte.  Den har jeg satt i kjøleskapet, for jeg har allerede ca samme mengde stående til syrning med kefirkorn. Leste at man kan lage kefir-rømme på samme måte som man lager vanlig kefir, men bare bytte ut melk med fløte. Så nå venter vi alle i spenning!

Blir det suksess har jeg tenkt å lage deilig rømmedressing som vi kan ha på surdeigspizzaen vi skal lage i morgen. Da skal vi på besøk til to gode venner av oss, som også har en datter. Hun er bare 5 måneder eldre enn Eir. Akkurat nå er det stor forskjell på dem, men denne forskjellen vil ha mindre og mindre betydning frem til den ikke vises i det hele tatt. Det ser vi frem til… To venninner som kan leke sammen gjennom barndommen og forhåpentligvis knytte sterke bånd og få varig vennskap.

Oppdatering flere dager senere: Som med så mange andre ting nå om dagen, ble også dette innlegget kortere enn tankene jeg ville dele fordi noe annet ble prioritert i en fei! Forresten; rømmedressingen ble god, og pizzaen(e) ble en stor suksess! Så godt at nå har vi selv gått til innkjøp av pizzastein slik som våre venner hadde. Sprø og tynn bunn og enkel, smakfull topping.