Ved å gjøre innholdet på bloggen din tilgjengelig i lydformat vil du nå mange ganger flere og i tillegg kanskje knytte sterkere bånd med dine følgere. I dag er det veldig mange som hører på podkaster på vei til skole eller jobb og når de gjør oppgaver som ikke krever mental fokus. Svært få leser når de kjører bil, trener eller rydder huset.

Podkaster i seg selv har et inntjeningspotensiale, om det er sponset innhold, reklameinntekter eller betalt innhold. Mange vil gjerne abonnere på podkaster underholder og inspirerer.  Over tid kan du bygge en ganske grei passiv inntekt og fokusere på å skape nytt, engasjerende innhold som gir lytteren verdi. Og de som oppdager deg gjennom podkast vil garantert oppsøke nettstedet ditt for å bli bedre kjent med deg og kjøpe dine produkter eller tjenester, hvis det er et mål.

Hvis du vil gjøre om artiklene eller blogginnleggene dine til en podkast, sier det seg selv at vi må gjøre tekst til tale. Her er noen alternativer:

  • Om bloggen din er på engelsk, og det er greit for deg at stemmene er datagenerert, har du mange alternativer. Om det er veldig effektivt, kan jeg ikke svare for, men det er verdt et forsøk. Gjør et raskt søk på google og du vil få uendelige muligheter. Blogcast er et enkelt alternativ.
  • Det beste alternativet vil være å lese det inn selv, gitt at du investerer litt penger og tid i utstyr som gir bra lydkvalitet og kunnskap om hvordan du bruker dette. Spesielt om du har en personlig blogg eller driver en form for coaching eller har direktekontakt med kundene dine. Da vil de stole på deg og føle at de allerede kjenner deg den dagen dere sitter der på møtet og du har noe å tilby.
  • Etter dette, kan det jo være et alternativ å øremerke tiden til en ansatt i bedriften til å drifte en podkast og evt. en youtube-kanal, dersom vedkommende syns dette er spennende. Det er sikkert mange som går med skjulte kreative sider som de gjerne vil bruke tiden på får å variere arbeidsoppgavene litt. Vinn-vinn.
  • Hvis ingen av alternativene over virker å være noe bra alternativ for deg, så kan du hyre en frilansende podkaster. Yes, that’s right! På samme måte som man kan få frilanserere til å skrive engasjerende artikler som treffer din målgruppe, et produksjonsselskap til å lage reklamefilmene, så kan du også få et castingbyrå til å linke deg opp med et passende ansikt og en passende stemme utad.Meg for eksempel!
podkast podcast

Skjermbilde av en video hvor jeg venter på gjesten.

Jeg vil gjerne ta en uforpliktende prat med deg om mulighetene for å gjøre ditt eksisterende innhold tilgjengelig i nye format, eller skape nytt og spennende innhold som er relevant for dine målgrupper.

Jeg kan være din innleser eller innholdsskaper, alene eller i kontakt med deg, dine ansatte, kunder eller potensielle kunder. Kanskje litt av alt?  Jeg har også kjennskap og vennskap med mange aktuelle podkastverter som har et bredt spekter av personligheter og interesser.

Det er ikke egentlig noe å lure på. Lyd må du ha… spørsmålet er bare hvordan du velger å gå frem.

Regine på Wergeland i gårsdagens fotoshoot. Foto: Lene Larsen

I morgen skal vi begynne å filme min første kortfilm, og i anledning kortfilm, har jeg begynt å bli kjent med en jente som skal spille den kvinnelige hovedrollen. Jeg sier det alltid: Du vet ikke når eller i hvilken sammenheng du treffer fantastiske mennesker, som gjør sterke inntrykk og som setter et spor i ditt hjerte.

Regine viste seg å være en slik kvinne. En person med mye å by på. En jente med et hjerte som har bristet og leget mange ganger, en som står høyreist, smiler og som nekter å slutte å drømme.

I går var vi sammen for å gå igjennom handlingen i filmen, spile inn VO (voice over) som skal brukes på setter og ta bilder. Etter vi var ferdige ble vi sittende å prate sammen om livets mange utfordringer og gleder, og jeg tar hatten av for Regine. Hun imponerer meg stort og jeg er stolt av at akkurat hun skal spille i min første film.

Hvis det går som jeg håper, så skal også du få anledning til å bli bedre kjent med henne i tiden som kommer. Regine er nemlig også et stemmetalent og er dypt fascinert, som jeg, i stemmeskuespill. Det er bare SÅ gøy å være i en situasjon hvor jeg nå møter flere og flere folk med lignende interesser og drømmer som meg selv.

For en attitude, for en dame! Foto: Lene Larsen

Man skal ikke kimse av kjærlighet ved først blikk, og jeg visste ganske umiddelbart at Regine var en person det ville være lett å relatere til, være kreativ med og som kan bli en god venn.

Priceless.

Stilledisko…

Hvem hadde trodd at det skulle være en greie å gå på et dansested der det i utgangspunktet ikke er noe musikk som runger i rommet? Første gang jeg hørte om dette lo jeg bare og tenkte: “Alt de finner på…” og tenkte at jeg måtte jo selvfølgelig se og oppleve det selv.

I går kom anledningen. Jeg satt i timesvis med produksjonsteamet mitt og vi tegnet ferdig storyboard og laget floorplan og innspillingsplan, og når de gikk benyttet jeg anledningen til å snu meg og snakke med noen gutter som satt bak oss hele veien og sang og freestylet med DJ’en på huset. De var flinke og morsomme og jeg ble fascinert. Det var Jin fra Cuba, Ryan fra Colombia og Vatan fra Stavanger. Jeg tok et glass vin med de, gikk utenfor og holdt de med selskap da de skulle ta seg en blås, og de skapte fest fra ende til annen. Med litt musikk fra telefonen, rappet de gutta over det, som profesjonelle, og folk rundt oss begynte å danse med. Husk… dette er litt etter klokken 21:00 på en onsdags kveld… i NORGE!

Når de annonserte at de skulle videre til Tonga bar og nyte noen latinske toner på dansegulvet, meldte jeg pass, og tenkte det var på høy tid for meg å legge seg… til jeg oppdaget at klokken “bare” var litt over 22. Jeg trodde vi nærmet oss midnatt. Så da tenkte jeg at å slenge seg med og danse en times tid, kunne være et deilig avbrekk fra så mye som jeg har jobbet med kortfilmen og andre prosjekter i det siste.

Akkurat i det vi skulle gå reiste en jente seg som satt i sofaen bortenfor og sa litt forbauset og skuffet: “Skal dere gå??” Og så spurte hun om hun kunne slenge seg med og om vi kunne vente 5 minutter. Det gjorde vi. Så vi vandret ned mot tonga mens vi alle ble bedre kjent. Ingen kjente hverandre fra før av, bare de to spansktalende som har møttes på norskkurs noen uker før. Her er vi:

Fra venstre: Jin, “Lillemy”, meg, Vatan og Ryan. Kul gjeng, sant? :)

Da vi kom ned var det stengt til alles skuffelse, og vi vandret over gaten til “zakken” for å bli enda mer skuffet. Men vi så ironien i det og begynte bare å le når vi så en stakkars underholder med gitar og mikrofon, en bartender som pusset glass i et ellers tomt lokale.

Da vi snudde og gikk kom det en fyr bort som heter Eirik og lurte på om vi var turister. Han ville nemlig tipse oss om at alt liv på en onsdag finnes oppe ved vaskeriet og der omkring. Han anbefalte oss om å gå på stilledisco. Det ble alle giret på, men Eirik ble ikke med.

Vi gikk opp der, og fant stedet som krydde av folk, hovedsakelig studenter gjetter jeg, og litt etter jeg hadde fått meg en eplemost og et headset kom Eirik dinglende. Han hadde ombestemt seg. I baren ble jeg stående og prate med en som heter Thomas som også ble med på laget, og vi alle fant oss et bord.

Plutselig er vi altså Thomas, Eirik, Jin, Ryan, Lillemy, Vatan og meg rundt et bord i godt humør, vennlige og danseglade. Ingen kjenner hverandre, og etter hvert joiner også Vigleik som heller ikke kjenner noen av oss. Åtte nye venner på stille-disko. Det ble litt sent etter mye prat og jeg tenkte egentlig at jeg fikk spare dansegulvet til en annen anledning, og skulle bare inn å si adjø til Lillemy, som jeg hadde lovet.

Jeg tok på meg headsettet et øyeblikk, bare for å føle et øyeblikk hvordan det var å stå på et dansegulv sammen med mange andre med headset på ørene, og BOOM, der skjedde det. Jeg ble dratt inn og fanget i opplevelsen av å være i mitt eget univers av musikk og bevegelser, med andre mennesker som beveget seg rundt meg. Vi kunne velge mellom to spor. Blå og grønn. Grønn hadde disko/popmusikk og blå hadde rap/rnb. Vi havnet på sistnevnte selv om folk flest lyste grønt runt ørene.

Jeg tror jeg danset i halvannen time med Vatan, Lillemy, Jin og Ryan + Gunnar som dukket opp på dansegulvet og jeg umiddelbart kjente igjen fordi han var på audition for hovedrollen i kortfilmen min bare uken før.  Etter mye moro på dansegulvet måtte jeg sette foten ned for meg selv og gå hjem. Det var med tungt hjerte, fordi jeg hadde det så utrolig morsomt og gøy. Det skal jeg absolutt gjøre igjen og jeg anbefaler det virkelig. Jeg har lyst å oppsøke andre plasser der det kanskje er enda større mangfold av musikksjanger og alder blant publikum. For et konsept og for noen folk.

Vær åpen, si hei til folk, sleng deg med og så blir det et gøyere liv. Jeg er 33. Nesten 10 år eldre enn han yngste. Spiler det noen rolle da? Vi må ikke la oss begrense av tenkte barrier som ikke eksisterer. Smil, dans, nyt livet.

I dag har jeg fått gleden av å treffe, tøyse med og fotografere Martine Midtun Egeland. Martine skriver musikk og synger og har ambisjoner med låtene sine. Det er kjekt. Jeg fikk også høre en låt hun skal gi ut snart, og den var så fengende at jeg gikk og nynnet på den resten av shooten! Men du lurer kanskje på hvordan bildene ble?

Her er noen utvalgte.

For en skjønnhet!

Mitt tips nummer én for å komme i riktig humør og stemning for fotografering: Shake it loose! Det første jeg ba Martine om da vi satt i gang var å hoppe opp og ned noen ganger og løpe fort bort til et tre og tilbake. Hun så på meg et kort øyeblikk og så satt hun i gang. Etter dette fikk hun glimt i øyet, isen var brutt, og man er ikke lenger så opptatt av hva folk rundt vil tro. Man har liksom allerede gått ut av komfortsonen.

Studenter ved Noroff søker en mannlig og en kvinnelig skuespiller til kortfilm (4-6 min)

Alder mann: 25 – 45 år
Alder kvinne: 17 – 30 år
Dato: 21.- 23. oktober
Sted: Bergen
Ikke honorert, men mat og drikke serveres.

Oppsummering av handling:

Psykologisk Triller med fokus på monolog og fra mannlig karakter. Han har tatt seg inn i leiligheten til en ASMR-Youtuber han har fulgt lenge, med intensjon om å bli værende og lage videoer sammen med henne. Han er ikke voldelig, men har tydelige psykopatiske trekk. Hun er en enslig mor som jobber hjemmefra. Har ingen replikker (foreløpig) men spiller ut gjennom kroppsspråk.

Ønsker at skuespiller tolker deler av monologen og sender en videosnutt, eller møter opp i studio i Kanalveien. Filming vil skje i privat leilighet og du må helst være tilgjengelig på dagtid og evt. kveldstid en av dagene også.

Ta kontakt på PM eller lenelarsen86@gmail.com

 

So. Going to film school puts me in many situations I have not been before. Like Now. I am writing my very first screenplay and I think a lot about how it would be acting the characters I imagine in my mind and intent to come alive. That does not have much to do with the act under, but I guess I am just really curious about how the different roles in making a movie feels. And what it takes.

Now… I do voice acting, and practicing acting in general will only help my abilities there and as a bonus, maybe I can also relate better to the actors on set when I will be the director! :) I also feel really curious about being an actor and director in the same movie. It is not too common, I know, and I don’t know if I could even fit one of those roles, but just writing it here even stretches my zone of comfort and therefore it would be good, for me personally at least!

I love to go from discomfort to comfort, by just doing stuff that could potentially be fun if I just allow myself to try, to live!! Well… I feel alive now. I am kind of surprised I am not literally shitting myself now as I am about to publish this. Must mean something….

Am I already badass? Did I already level up along the way, while I was doing many things uncomfortable at the start?

Maybe my acting sucks, but that doesn’t matter. Because I don’t.

 

– Ingen som vet, med sikkerhet, at det er tårer de ser.

Sier stemmen i hodet mitt. Jeg tørker en tåre samtidig som jeg senker paraplyen, rister den litt og går på toget.

Nå kom det noen tårer til…Drit i.

En tåre, for min datter, får toget tåle. Eller to. Toget får tåle alle tårene. Én tåre for at jeg var i Bergen hele forrige uke. Én tåre for at jeg kjeftet på henne, overdrev en smule, da hun ødelagte paraplyen min i helgen, da jeg endelig var hjemme. Resten av tårene for at jeg nå sitter på toget til Bergen, og ikke i bilen på vei i barnehagen for å hente vår datter.

Det er en konstant øvelse i “letting go”, dette pendlereventyret mitt. En konstant øvelse i å gi slipp på frykten for at jeg frivillig går glipp av dyrebar tid sammen med Eir, og at det ikke kan forsvares i verdi skapt for fremtiden.

Når jeg er i Bergen, på skolen eller ute omkring, er jeg glad og fornøyd, stort sett. Det skjer noe. Jeg tenker ikke på hvor jeg ikke er eller med hvem jeg ikke er. Jeg lever ganske mye i øyeblikket, vil jeg si. Men så kommer kveldene, sånn på slutten av uken… Kunne jeg vært hjemme nå? Skulle jeg vært hjemme nå? Burd… ikke si det. Slike ord, vil vi ikke ha.

Men det hjelper ikke. Enn så mye jeg ikke bruker burdeordet, så er det nok det som ofte tynger meg. Men jeg kan ikke si at jeg er helt klar enda, på hvor følelsen kommer fra. Er det rent savn… eller er det også en følelse av forventninger til meg som kvinne og mor?

Kanskje jeg er redd for at den følelsen jeg har av avstand skal smitte over fra fysisk avstand til emosjonell avstand… at jeg på sett og vis mister noe av familien min hver gang jeg tar et valg om å ha fysisk avstand, ved å være andre steder enn hjemme.

Noen dager har jeg lyst å hyle. Primærbrøl fra helvete. Som om jeg skulle ha mistet mine aller kjæreste på gruelig måte, for godt. Det er når fantasien tar kontroll og en dystopia av min egen fremtid spiller ut.

*pust*

Jeg vil jo så gjerne gjøre det rette… eller om ikke det rette, så i alle fall noe som er riktig og godt for meg selv og de rundt meg.

*pust*

Jeg tror sterkt på ringvirkningene som skapes av et menneskes tanker, bare. For tanker fører til handling, handlinger fører til reaksjoner… Vi er en verden av reaksjoner til tanker.

*pust*

Men ingen andre har, til min kjennskap, reagert på mine tanker med mindre de har fått vise seg i språket. Muntlig eller visuelt.

*pust*

Så hvis jeg bare lar tankene gå. Gir slipp…

*pust*

Ikke på familien min, ikke på datteren min, men på de vonde tankene om at jeg kanskje ikke gjør det rette, så er ingen skade skjedd? Hvis jeg velger å gjøre mitt beste, strekker meg for å være lykkelig, for å gjøre det jeg tror er rett, så er kanskje alt dette…

*pust*

…helt riktig?

Oisann. Har visst noe i tanna. Det er vel ikke noe å skamme seg over. Heller ikke mine lekre, ubarberte armhuler.

Lokkende og forførende, trøstende og kjærlig, syrlig og hetsende… Ja takk, i bøtter og spann. Karakteren jeg fikk spille i mitt seneste stemmeskuespilleroppdrag var ingen dans på roser. Men gøy var det! Jeg nevnte det så vidt i et tidligere blogginnlegg, men jeg syns denne erfaringen fortjener et eget blogginnlegg, for det har vært en opplevelse for seg selv.

Bare det å spille inn en stemme i studio, for meg selv, kan få meg til å rødme, men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Hvis man først skal ut og satse kan man like gjerne gjøre det med begge bena. Derfor har jeg nå gått ut og frontet at jeg holder på med stemmeskuespill, og derfor hadde jeg denne gangen med meg en lydtekniker i studio, flinke og kule Johan, mens jeg spilte inn. Taking it up a notch  ( o r    t e n ) !  Men tro ikke at det er lett, og tro ikke at jeg ikke lurer på hva jeg holder på med, eller om jeg lurer meg selv til å tro at jeg er noe/noen jeg ikke er. Kaller jeg meg selv en stemmeskuespiller bare sånn at jeg har en unnskyldning, nesten tillatelse, til å endelig leke igjen? Til å ta meg friheten til å spille ut andre sider av meg selv og merke det “jobben min”. Slik at ingen mistenker meg for å gjøre rare ting, bare fordi jeg syns det er gøy?

Imposter syndrome… har du hørt om det?

Jeg kjenner på det hele tiden…hver dag… nei, kanskje ikke hver dag, men ofte nok til at det kan gjøre en vesentlig forskjell i hvor fort jeg beveger meg mot målene mine. Jeg tar det opp her fordi jeg vet at det hjelper noe, om så bare en smule, å vite at dette ikke er noe ukjent for menneskeheten. Ikke bare er det et anerkjent fenomen, det er et velkjent et og nokså vanlig! Men hvorfor? Hvorfor er det så vanlig å føle at vi ikke er gode nok eller prøver å fylle en rolle som ikke engang tilhører oss? Og hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Jeg kan godt virke som jeg ikke har en bekymring i verden, som om livet bare er en lek og alt er gøy. Utad kan det kanskje se ut som jeg er helt trygg på meg selv og har sortert alle greiene mine. Sånn er det ikke.

Jeg er redd for følelsen av å dumme meg ut.
Jeg er redd for at du skal bli såret av mine ord.
Jeg er redd for å ikke tørre å gi beskjed.
Jeg er redd for angsten som kommer og går.
Jeg er redd for at ingenting forandrer seg.
Jeg er redd for at jeg på slutten av livet skal sitte med en følelse av å fortsatt ikke forstå meningen med hvorfor vi er her, og en trang til å skrike “var dette alt?”.

Jeg er verken redd for livet eller døden… men jeg er redd for tafatthet og meningsløshet. Om å føle lykke er hele meningen, så er det greit for meg. Om hele vitsen er å føle at man jevnt og trutt gjør sitt beste for å forbedre sine egne og andres forhold her på jorden, så er det greit for meg. Men jeg ville mislikt sterkt å tenke på at jeg har brukt og misbrukt en kropp i en mannsalder, og fortsatt ikke skjønne hvorfor.

Jeg har tider der jeg spør spørsmålet mer enn ellers, og svarene er tristere og gråere enn korridorene i kommunale bygninger. Oftest har det med forkjølelse og omgangssyke og gjøre, men gud bedre hvor fælt det føles.

Da er det deilig å vite at jeg kan bruke den hese, misfornøyde stemmen min til noe konstruktivt, for eksempel til en karakter som er alt annet enn hyggelig, og plutselig så leker jeg meg gjennom noe som ellers er uhyggelig.

Og det, mine venner, vil jeg bruke som en allegori for livet. Look it up.

Men nå sporet jeg litt av. En digresjon, kalles det, lærte jeg så sent som i fjor, i en alder av 32 år. Og det beviser at vi ikke blir ikke for gamle til å lære. Skulle jeg vært flau over at jeg ikke forsto det utrykket da jeg plutselig la merke til det? Kanskje… men da hadde jeg sannsynligvis ikke spurt, og så hadde jeg glemt, og så hadde jeg ikke lært noen ting.

Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene.

Jeg har et poeng, tror jeg… Jeg tror at jeg atter en gang prøver å sette ord på at jeg ikke vil la skam eller frykt stoppe meg fra å gjøre ting som jeg syns er spennende. Jeg vil ikke la skam eller frykt hindre meg i å leve et interessant liv med rike opplevelser. Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene. Men det er ikke noen oppskrift til kreativitet eller fremgang. Personlig eller samfunnsmessig.

Så hvordan har et litt erotisk skript til stemmeskuespill noe å gjøre med å bli et bedre menneske? Jeg tror at valget mitt om å gå ut av komfortsonen min har alt å si, når det kommer til å være et bedre menneske. Jeg tør å gjøre det som jeg tror gjør meg lykkelig, jeg blir derfor en bedre venn, kjæreste og mor. Jeg er en advokat for ærlighet og jeg vil heller risikere å bli gjort til latter en å kreve av meg selv eller noen rundt meg at vi skal opptre “som alle andre”  helt likt og helt fargeløst. Jeg har akseptert at jeg velger annerledes og at ikke alle er komfortabel med det. Jeg har forstått sannheten om at folk flest vil ha sofa i stuen, og er komfortabel med at nye gjester syns det er litt rart at vi ikke har det. Det fine med å anerkjenne og akseptere rare (les: unike) aspekter ved seg selv, er at det til gjengjeld er lettere akseptere andre.

Så tilbake til oppdraget jeg lokket med innledningsvis… Her er skriptet. Jeg utfordrer deg til å leke med tanken om å spille det inn med innlevelse.  Jeg gjetter at du begynte å rødme før “med innlevelse”. Slik jeg forstår det er det nærmest uaktuelt for folk flest å frivillig gå inn i en situasjon der man skal filme eller gjøre opptak av stemmen. Slik har det vært for meg og, men ikke nå lenger. Jeg vil ikke la skam eller frykt stoppe meg… Da kunne jeg aldri gått inn for å voice denne karakteren:

Og så til slutt… vil du høre første opptaket?
Jeg gjetter at hvis du, bare for et øyeblikk, later som det er deg… så blir dette en cringeworthy opplevelse. Mohahaha!

 

Jeg fant et opptak av “Ludde får besøk” på datamaskinen min.
Jeg satt det på, og i lang tid gjorde ansiktet mitt dette her:


Jonas sitter her sammen med meg og han har tilsvarende blikk og sammen prøver vi å bryte ned hvem det kan være.

– Nina? Kan det være Nina? Spør han.
– Neeei, sier jeg.
– Nei, du har ikke tatt opp hos dem?
– Nei, og ikke er det hennes stemme heller…

Jeg tenker så det knaker. Kan det være Katrine, tanten til Jonas? Jeg kan ikke huske at jeg har vært frempå med opptakene hos dem… Og det høres ikke helt ut som henne heller, akkurat.

– Deg! det er deg! Sier Jonas og smiler. Han løste gåten.

Og da hørte jeg det også. Jeg brøt ut i latter. For en fantastisk opplevelse. Jeg kjente ikke igjen min egen stemme et lite minutt, bare fordi jeg i opptaket øvde meg på å snakke østlandsk og kanskje vri litt på stemmen.

Nå er dette opptaket bare gjort på telefonen med den innebyggede mikrofonen, og jeg har kanskje tenkt at Eir skulle få høre det på nytt, mens jeg svingte over kjøkkenet, eller noe.

Og sånn går nu dagan.