– Ingen som vet, med sikkerhet, at det er tårer de ser.

Sier stemmen i hodet mitt. Jeg tørker en tåre samtidig som jeg senker paraplyen, rister den litt og går på toget.

Nå kom det noen tårer til…Drit i.

En tåre, for min datter, får toget tåle. Eller to. Toget får tåle alle tårene. Én tåre for at jeg var i Bergen hele forrige uke. Én tåre for at jeg kjeftet på henne, overdrev en smule, da hun ødelagte paraplyen min i helgen, da jeg endelig var hjemme. Resten av tårene for at jeg nå sitter på toget til Bergen, og ikke i bilen på vei i barnehagen for å hente vår datter.

Det er en konstant øvelse i “letting go”, dette pendlereventyret mitt. En konstant øvelse i å gi slipp på frykten for at jeg frivillig går glipp av dyrebar tid sammen med Eir, og at det ikke kan forsvares i verdi skapt for fremtiden.

Når jeg er i Bergen, på skolen eller ute omkring, er jeg glad og fornøyd, stort sett. Det skjer noe. Jeg tenker ikke på hvor jeg ikke er eller med hvem jeg ikke er. Jeg lever ganske mye i øyeblikket, vil jeg si. Men så kommer kveldene, sånn på slutten av uken… Kunne jeg vært hjemme nå? Skulle jeg vært hjemme nå? Burd… ikke si det. Slike ord, vil vi ikke ha.

Men det hjelper ikke. Enn så mye jeg ikke bruker burdeordet, så er det nok det som ofte tynger meg. Men jeg kan ikke si at jeg er helt klar enda, på hvor følelsen kommer fra. Er det rent savn… eller er det også en følelse av forventninger til meg som kvinne og mor?

Kanskje jeg er redd for at den følelsen jeg har av avstand skal smitte over fra fysisk avstand til emosjonell avstand… at jeg på sett og vis mister noe av familien min hver gang jeg tar et valg om å ha fysisk avstand, ved å være andre steder enn hjemme.

Noen dager har jeg lyst å hyle. Primærbrøl fra helvete. Som om jeg skulle ha mistet mine aller kjæreste på gruelig måte, for godt. Det er når fantasien tar kontroll og en dystopia av min egen fremtid spiller ut.

*pust*

Jeg vil jo så gjerne gjøre det rette… eller om ikke det rette, så i alle fall noe som er riktig og godt for meg selv og de rundt meg.

*pust*

Jeg tror sterkt på ringvirkningene som skapes av et menneskes tanker, bare. For tanker fører til handling, handlinger fører til reaksjoner… Vi er en verden av reaksjoner til tanker.

*pust*

Men ingen andre har, til min kjennskap, reagert på mine tanker med mindre de har fått vise seg i språket. Muntlig eller visuelt.

*pust*

Så hvis jeg bare lar tankene gå. Gir slipp…

*pust*

Ikke på familien min, ikke på datteren min, men på de vonde tankene om at jeg kanskje ikke gjør det rette, så er ingen skade skjedd? Hvis jeg velger å gjøre mitt beste, strekker meg for å være lykkelig, for å gjøre det jeg tror er rett, så er kanskje alt dette…

*pust*

…helt riktig?

Oisann. Har visst noe i tanna. Det er vel ikke noe å skamme seg over. Heller ikke mine lekre, ubarberte armhuler.

Lokkende og forførende, trøstende og kjærlig, syrlig og hetsende… Ja takk, i bøtter og spann. Karakteren jeg fikk spille i mitt seneste stemmeskuespilleroppdrag var ingen dans på roser. Men gøy var det! Jeg nevnte det så vidt i et tidligere blogginnlegg, men jeg syns denne erfaringen fortjener et eget blogginnlegg, for det har vært en opplevelse for seg selv.

Bare det å spille inn en stemme i studio, for meg selv, kan få meg til å rødme, men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Hvis man først skal ut og satse kan man like gjerne gjøre det med begge bena. Derfor har jeg nå gått ut og frontet at jeg holder på med stemmeskuespill, og derfor hadde jeg denne gangen med meg en lydtekniker i studio, flinke og kule Johan, mens jeg spilte inn. Taking it up a notch  ( o r    t e n ) !  Men tro ikke at det er lett, og tro ikke at jeg ikke lurer på hva jeg holder på med, eller om jeg lurer meg selv til å tro at jeg er noe/noen jeg ikke er. Kaller jeg meg selv en stemmeskuespiller bare sånn at jeg har en unnskyldning, nesten tillatelse, til å endelig leke igjen? Til å ta meg friheten til å spille ut andre sider av meg selv og merke det “jobben min”. Slik at ingen mistenker meg for å gjøre rare ting, bare fordi jeg syns det er gøy?

Imposter syndrome… har du hørt om det?

Jeg kjenner på det hele tiden…hver dag… nei, kanskje ikke hver dag, men ofte nok til at det kan gjøre en vesentlig forskjell i hvor fort jeg beveger meg mot målene mine. Jeg tar det opp her fordi jeg vet at det hjelper noe, om så bare en smule, å vite at dette ikke er noe ukjent for menneskeheten. Ikke bare er det et anerkjent fenomen, det er et velkjent et og nokså vanlig! Men hvorfor? Hvorfor er det så vanlig å føle at vi ikke er gode nok eller prøver å fylle en rolle som ikke engang tilhører oss? Og hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Jeg kan godt virke som jeg ikke har en bekymring i verden, som om livet bare er en lek og alt er gøy. Utad kan det kanskje se ut som jeg er helt trygg på meg selv og har sortert alle greiene mine. Sånn er det ikke.

Jeg er redd for følelsen av å dumme meg ut.
Jeg er redd for at du skal bli såret av mine ord.
Jeg er redd for å ikke tørre å gi beskjed.
Jeg er redd for angsten som kommer og går.
Jeg er redd for at ingenting forandrer seg.
Jeg er redd for at jeg på slutten av livet skal sitte med en følelse av å fortsatt ikke forstå meningen med hvorfor vi er her, og en trang til å skrike “var dette alt?”.

Jeg er verken redd for livet eller døden… men jeg er redd for tafatthet og meningsløshet. Om å føle lykke er hele meningen, så er det greit for meg. Om hele vitsen er å føle at man jevnt og trutt gjør sitt beste for å forbedre sine egne og andres forhold her på jorden, så er det greit for meg. Men jeg ville mislikt sterkt å tenke på at jeg har brukt og misbrukt en kropp i en mannsalder, og fortsatt ikke skjønne hvorfor.

Jeg har tider der jeg spør spørsmålet mer enn ellers, og svarene er tristere og gråere enn korridorene i kommunale bygninger. Oftest har det med forkjølelse og omgangssyke og gjøre, men gud bedre hvor fælt det føles.

Da er det deilig å vite at jeg kan bruke den hese, misfornøyde stemmen min til noe konstruktivt, for eksempel til en karakter som er alt annet enn hyggelig, og plutselig så leker jeg meg gjennom noe som ellers er uhyggelig.

Og det, mine venner, vil jeg bruke som en allegori for livet. Look it up.

Men nå sporet jeg litt av. En digresjon, kalles det, lærte jeg så sent som i fjor, i en alder av 32 år. Og det beviser at vi ikke blir ikke for gamle til å lære. Skulle jeg vært flau over at jeg ikke forsto det utrykket da jeg plutselig la merke til det? Kanskje… men da hadde jeg sannsynligvis ikke spurt, og så hadde jeg glemt, og så hadde jeg ikke lært noen ting.

Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene.

Jeg har et poeng, tror jeg… Jeg tror at jeg atter en gang prøver å sette ord på at jeg ikke vil la skam eller frykt stoppe meg fra å gjøre ting som jeg syns er spennende. Jeg vil ikke la skam eller frykt hindre meg i å leve et interessant liv med rike opplevelser. Skam og frykt er et bur. En perfekt konstruksjon dersom en vil holde kontroll på massene. Men det er ikke noen oppskrift til kreativitet eller fremgang. Personlig eller samfunnsmessig.

Så hvordan har et litt erotisk skript til stemmeskuespill noe å gjøre med å bli et bedre menneske? Jeg tror at valget mitt om å gå ut av komfortsonen min har alt å si, når det kommer til å være et bedre menneske. Jeg tør å gjøre det som jeg tror gjør meg lykkelig, jeg blir derfor en bedre venn, kjæreste og mor. Jeg er en advokat for ærlighet og jeg vil heller risikere å bli gjort til latter en å kreve av meg selv eller noen rundt meg at vi skal opptre “som alle andre”  helt likt og helt fargeløst. Jeg har akseptert at jeg velger annerledes og at ikke alle er komfortabel med det. Jeg har forstått sannheten om at folk flest vil ha sofa i stuen, og er komfortabel med at nye gjester syns det er litt rart at vi ikke har det. Det fine med å anerkjenne og akseptere rare (les: unike) aspekter ved seg selv, er at det til gjengjeld er lettere akseptere andre.

Så tilbake til oppdraget jeg lokket med innledningsvis… Her er skriptet. Jeg utfordrer deg til å leke med tanken om å spille det inn med innlevelse.  Jeg gjetter at du begynte å rødme før “med innlevelse”. Slik jeg forstår det er det nærmest uaktuelt for folk flest å frivillig gå inn i en situasjon der man skal filme eller gjøre opptak av stemmen. Slik har det vært for meg og, men ikke nå lenger. Jeg vil ikke la skam eller frykt stoppe meg… Da kunne jeg aldri gått inn for å voice denne karakteren:

Og så til slutt… vil du høre første opptaket?
Jeg gjetter at hvis du, bare for et øyeblikk, later som det er deg… så blir dette en cringeworthy opplevelse. Mohahaha!

 

Jeg fant et opptak av “Ludde får besøk” på datamaskinen min.
Jeg satt det på, og i lang tid gjorde ansiktet mitt dette her:


Jonas sitter her sammen med meg og han har tilsvarende blikk og sammen prøver vi å bryte ned hvem det kan være.

– Nina? Kan det være Nina? Spør han.
– Neeei, sier jeg.
– Nei, du har ikke tatt opp hos dem?
– Nei, og ikke er det hennes stemme heller…

Jeg tenker så det knaker. Kan det være Katrine, tanten til Jonas? Jeg kan ikke huske at jeg har vært frempå med opptakene hos dem… Og det høres ikke helt ut som henne heller, akkurat.

– Deg! det er deg! Sier Jonas og smiler. Han løste gåten.

Og da hørte jeg det også. Jeg brøt ut i latter. For en fantastisk opplevelse. Jeg kjente ikke igjen min egen stemme et lite minutt, bare fordi jeg i opptaket øvde meg på å snakke østlandsk og kanskje vri litt på stemmen.

Nå er dette opptaket bare gjort på telefonen med den innebyggede mikrofonen, og jeg har kanskje tenkt at Eir skulle få høre det på nytt, mens jeg svingte over kjøkkenet, eller noe.

Og sånn går nu dagan.

Nå lurer du kanskje veldig på om jeg har begynt å rappe om å være bonde. Det har jeg ikke. Jeg kommer tilbake til det senere…Men jeg har begynt å bli litt kjent med noen artige folk som ikke er redd for å leke, lære og dele. Det digger jeg. De går på lyd og musikkproduksjon 2. året.

Nå er det vel ca 3 uker siden jeg begynte på filmproduksjon på Noroff i Bergen, og i dag kvinnet jeg meg opp til å bli kjent med de som går på musikkproduksjon. Jeg kjenner sterkt på at jeg kunne tenkt meg å lage en klone av meg selv med bevissthet i en felles sky, og gå på musikkproduksjon samtidig. Har jeg valgt rett? Det vet jeg ikke. Men uansett hva jeg hadde valgt bort hadde jeg lurt på det samme. Jeg brenner for å formidle gjennom lyd og bilde, og jeg kan ikke gjøre annet enn å begynne et sted og håpe at jeg har evne til å passe inn og gjøre en god innsats.

I det siste har jeg kvinnet meg opp og gjort en  stor innsats for å komme i kontakt med andre som lager lyd og bilder…Forrige uke tok jeg skikkelig sats og hoppet i det. Jeg kom inn i klassen til Eirik, Johan og Isabell. Der presenterte jeg meg selv og hva jeg holder på med samt at jeg kom med et åpent frieri til enhver i klassen som kunne tenke seg å samarbeide med meg på diverse lyd og podkastprosjekter som jeg holder på med i skrivende stund.

Jeg var så heldig å treffe læreren til denne klassen, Jens Kristian, for noen uker siden utenfor skolens bygg mens han tok noen portretter av seg selv, jeg spurte om han ønsket at jeg tok noen bilder av ham i stedet og vi kom i snakk og tok mange bilder ved nå to anledninger. Se her….

Jens Kristian Mørkeby Rimau, Produsent og musiker at Broen Studio.

Og her …

Det er utrolig hvilke muligheter man får og hvor mange kjekke mennesker en treffer om en bare er åpen og kontaktsøkende og villig til å stille opp. Hadde jeg ikke møtt Jens Kristian, tror jeg det hadde gått veldig mye lenger inn i studietiden min ved Noroff før jeg hadde bedt om en anledning til å snakke med studentene på lyd og musikk…

Og som resultat av det, har vi begynt å snakke om felles prosjekter, deriblant en egen podkast og YT-kanal oss studenter her ved Noroff i mellom, og jeg har allerede spilt inn et oppdrag sammen med Johan, og avtalt å skape videoer sammen med Eirik. Johan er super. Første gangen vi jobbet sammen, hadde vi så vidt snakket sammen og da skulle jeg være stemmen til en lokkende, nesten erotisk og humørsvingende kvinneskikkelse. Jeg syns jo det er utrolig gøy, men jeg kan ikke påstå at jeg ikke syns det var litt utfordrende og noe kleint. Men det skal jeg si… Johan tok hele seansen som en helt og støttet meg hele veien gjennom. Her er et lite utdrag fra skriptet:

Men skal vi jobbe sammen og få ting til kan vi ikke la oss stoppe av at noe er uvant og kanskje litt flaut. Hvis jeg ikke tør å gå ut av komfortsonen lever jeg ikke og jeg kommer heller ingen vei. For det er så mye jeg vil, og jeg vet at uten å utfordre grensene mine så får jeg det ikke til. Jeg ønsker å dra med meg en gjeng her fra skolen av flotte mennesker som virkelig vil noe, og legge til rette for at de allerede i studietiden begynner å bygge seg selv opp for tiden etter studiene. Jeg vil at vi skal produsere mye gøy sammen, egne produkter, men også gå ut å gjøre tjenestene våre tilgjengelige sånn at de unge og mange talentene som er her på skolen kan oppdages for det flotte arbeidet de produserer.

Så tilbake til overskriften… den som lokket deg inn her… Eirik heter han som har laget en fet rap om livet som bonde, og han er også en av de kjekke studentene som jeg har begynt å bli kjent med som resultat av å invitere til vennskap og samarbeid. Jeg er så utrolig imponert over han som person og det han lager. Han er uhøgtideleg, morsom og reflektert og jeg er overbevist om at han kommer til å bli en kjent og kjær person som underholder og formidler. Han har bare så vidt begynt å legge ut videoer på youtube, men det han lager er allerede morsomt og bra gjennomført og jeg ser et enormt potensiale i han til å komme langt uansett hva han velger å gå for i det kreative. Når han i tillegg er fascinert av Alan Watts og allerede har produsert låter med filosofens stemmer som en del av lydbildet, så begynner jeg å tro at det er rigget… vi skulle møtes!

Her finner du musikkvideoen som Eirik har laga om livet som bonde. Han synger og danser og! Mens du er der inne, husk å subscribe. Det er veldig sannsynlig at vi får til noe samarbeid innen kort tid.

Ja, her er vi… ute i regnet… kastet ut på dypt vann av våre gode lærere på Noroff.

Jeg sier det i videoen, men jeg vil skrive det her og: Jeg er sikker på at vi har blitt sent ut for å gjøre mange feil som vi kan lære av. For dette kom brått på. var det gøy da? YES BABY!

Jeg gleder meg til å fordype meg i filmskaping, historiefortelling og virkemidler. Jeg gleder meg til å bruke de verktøyene jeg nå fyller på med i verktøyskassen min og ikke minst så gleder jeg meg til å oppleve alt dette sammen med de kjekke ungdommene og de enda yngre ungdommene som klassen vår består av.

Go FP1, Noroff Bergen 2019

 

Noen ganger er det tilsynelatende veldig vanskelig å ta en god avgjørelse om hva jeg skal bruke tiden og pengene mine på. Men jeg kjenner at det å si at jeg ikke har tid til familien min, ikke er noe jeg har lyst til å holde på med. Det handler alltid om å prioritere. Velge.

I dag var det rett før jeg valgte bort familien min. I et stresset hode i en travel hverdag følte jeg presset av alle tingene jeg tror jeg må være med på for at verden skal gå rundt, eller i alle fall for at jeg skal kunne klare å skape noe for meg selv. Sannheten, etter noen dype åndedrag og litt refleksjon, er rett foran nesen på meg… ingen ting er viktigere enn datteren min, mannen min og vårt forhold og liv sammen. Har vi det ikke godt sammen har jeg ingenting og enn så mye suksess jeg hadde klart å skape i karrieren min hadde ikke kunne forsvare et halvgodt liv sammen med dem.

Jeg elsker virkelig det jeg holder på med. Jeg er en drømmer og jeg står virkelig på. Men jeg vil ikke være for travel til å se gleden i min datters øyne når hun er stolt over å ha sluttet med bleie og har hatt sine første dager i barnehagen bare med truse og uten uhell. Jeg har ikke tenkt å høre hennes språklige utvikling kun over messenger og telefon. Jeg har ikke lyst å stadig si at jeg savner henne også, og at vi snart skal være mer sammen.

Jeg har ikke lyst å stadig si at jeg savner henne også, og at vi snart skal være mer sammen.

I helgen da jeg var hjemme fortalte hun meg at hun hadde savnet meg. Hun hadde kommet hjem fra barnehagen og tenkt at i dag måtte jo mamma være hjemme, for nå var det så lenge siden. Så hun hadde lett på rommet, oppe på kontoret og på badet. Men mamma var ingen plass. Mamma var i Bergen.

Jeg har begynt på filmproduksjon i Bergen, og vi bor på Voss. Denne første måneden er det rett og slett helt skrapt, etter studieavgiften er betalt, så det betyr at å pendle opp og ned flere ganger i uken vil gjøre et kraftig innhogg i budsjettet. Så kraftig at det er begrenset hvor mange ganger det lar seg gjøre. Det gjør vondt i mammahjertet, selv om jeg vet at hun har det veldig godt sammen med pappaen sin. Det er rett og slett smertefullt å være uten dem.

Så tilbake til prioriteringer. I dag holdt jeg på med å lure meg selv til å tro at jeg må gjøre mange ting i helgen, som vil være med på å bygge karrieren min fremover, i tillegg til at jeg tenkte jeg ikke kunne bruke de siste kronene på kontoen på å reise tur retur, Bergen-Voss. Heldigvis kom jeg til forstanden og sitter nå på toget, slik at jeg kan spørre min datter, min skjønne lille datter, hvordan hun har hatt det i barnehagen i dag, bleiefri og alt, mens jeg holder henne i mine armer. Og jeg gleder meg.

Når jeg er med henne, spiller det ingen rolle…

… at det er så og si tomt på konto eller hvor lenge nye bukser må vente.

Jeg vet ikke hva som skjer, men det virker som det holder på med å blomstre noe opp i meg som jeg lenge har glemt og fortrengt.

Underholderen i meg.

Kanskje dette å jobbe med voice overs og stemmeskuespill har åpnet meg på flere måter enn jeg tror, eller kanskje det bare var første steg på veien etter noe helt annet satte i sving dragning mot å utfolde meg mer kreativt med meg selv som instrument og sluttresultat.

Jeg har alltid vært kreativ, og det jeg har sett på som min kreativitet er den kunsten som skapes og vises frem utenfor meg selv – altså uten min kropp eller stemme involvert. Derfor har jeg tegnet, malt, bygget, dekorert, skrevet dikt og sanger, noveller og alt annet som kan fremføres eller vises frem uten at mitt bidrag trenger å være synlig.

Dersom man er sanger eller skuespiller, så er det i aller høyeste grad synlig at du er en del av den kunsten som utføres, og av ulike grunner har jeg aldri sett på det som et reelt alternativ. En fjern drøm, ja… men har ikke de fleste småjenter, på et eller annet tidspunkt, hatt en drøm om å bli skuespiller eller sangstjerne? Ikke noe uvanlig ved det. Men det å tenke om en selv at en har noe i seg som det vil gi mening å gjøre noe med, det derimot er en vanskelig tanke. Det er jo så stor sjanse for at en havner på listen over alle de som har dummet seg ut på audition fordi familien syns du er helt rå.

Og der er jeg nå. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger fra familie, men også utenfra, at de ser for seg meg som en skuespiller eller sanger, eller begge deler og at de tror at jeg både har stemme og talent for å formidle på en rørende måte. Og så lurer jeg på…. hva er det de ser? Jeg ser det ikke helt. Forskjellen på meg og mange er bare at jeg leker og tør å gjøre meg selv til.

Stemmen min for eksempel… da jeg hørte meg selv snakke på opptak i ungdommen, hadde jeg bare lyst å gjemme meg og forsvinne. Jeg syns det var så forferdelig å høre det i plenum at jeg også begynte å grine ved et par anledninger. Selv om jeg hadde en kort periode, der jeg sang i skoleband og laget kassett og sendte inn i talentkonkurranse sammen med en av bestevenninnene mine til den dag i dag. Vi hørte aldri noe, og vi var nok litt skuffet over det. Men å synge var så tilgjort… så det gikk liksom greit. Men å høre stemmen min i vanlig tale, det var det verste. Tenkes at jeg nå jobber med salg av stemmen min til daglig. Hvorfor er det da så vanskelig for meg å skli over til å tenke at tanken min kunne bli brukt til å fremføre nydelige vers i selskap av musikk mens jeg svinger stemmen opp og ned, også kjent om synging?

På mandag hadde jeg og Hans Petter Gundersen nok en podkast-innspilling, og denne gangen med gjest Thorstein Selvik, som er en meget engasjert type (look into it) også i musikk, og derfor skulle han synge “Lookin’ For A Love” av Neil Young og HP og jeg skulle kore. Dagen etter var HP helt i høygir og ville at jeg skulle stille i studio selv og synge inn låten alene. Superentusiastisk sier han at han vil coache meg i sang og at han blir meget ambisiøs av å høre stemmen min og hvor godt jeg fikk til mange vanskelige ting i sangen, for ikke å snakke om at jeg hadde 6-7 panikkanfall mens jeg sang og mens vi hørte gjennom. På ordentlig. Han mente at jeg fikk disse anfallene fordi det sannsynligvis betyr mye for meg. Kanskje han har rett. Jeg har vært inne på tanken at jeg har fortrengt en musikalsk del av meg, for hver gang jeg er i selskap med folk som spiller og synger så kjenner jeg en lengsel etter å kunne det tekniske for å slenge meg med.

Hva betyr dette? Hans Petter har jo blitt hedret herfra til månen for sine musikalske egenskaper og produksjoner, han har jo til og med fått sin egen stein i Bergens gater og ntarter nå Bergen Internasjonale Americana Festival… så når han forteller meg at han vil jobbe med meg, da må jeg jo begynne å lure på om jeg kanskje tar feil når jeg tenker at jeg ikke har en stemme for sånt. Men siden jeg allerede har bestemt meg for å la dette bli året for å prøve nye ting, gøtse på og la universet styre veien ved å si JA, så kan jeg jo velge å tro at dette bare er begynnelsen på noen morsomme år hvor jeg leker med mine egenskaper og lyster, og har jeg det gøy i prosessen. Det er vel det det eneste som betyr noe?

Her ser du det jeg kaller paradis på jord. Varme deilige steiner, solen som skinner på huden og krystallklart vann. Se hvordan steinene ligger der nede og soler seg i skinnet fra den deilige, varme solen. Dette er en liten påminner; la oss slappe av i sommer, nyte resten av sommervarmen mens vi fortsatt kan. Så mitt spørsmål til deg er; Har du funnet ditt paradis? Eller når jeg tenker meg om, så handler det vel kanskje ikke så mye om å finne sitt paradis som å skape det.

Raundalselva altså. Bare et kvarters kjøretur unna der jeg bor. Jeg har forelsket meg helt. Første gang jeg var her, var for noen uker siden, og det var Eva Netland som jeg har blitt kjent med gjennom Jiu Jitsu på Voss som introduserte meg for plassen. Jeg skrev et innlegg da om hvordan jeg nå føler at det er tid for å gå mer ut av komfortsonen, skape forandringer og leve mer. Ofte skriver jeg slike saker for meg selv, grubler og tenker på at NÅ er tiden for å faktisk gjøre endringer, men det er ikke gjort bare fordi det er tenkt eller sagt. Men i sommer har jeg handlet på tankene. Og det er så deilig. Jeg føler meg mer sporty enn på lenge og jeg kvir meg ikke lenger med tanke på at aktiviteter kanskje er litt tunge eller brysomme, men jeg opplever en økt fokus på de kjekke aspektene ved å bruke kroppen og å være ute.

Her er vi ute i Raundalselva igjen. Jeg har sikkert vært her 6-7 ganger siden første gangen jeg var her litt tidligere i sommer, i tillegg til å ha vært på to telt-turer og sovet i hengekøye i hagen.

Jeg opplever ikke den samme engstelsen for klegg og mygg og andre dyr som befinner seg i vår natur, og det er utrolig deilig. Jeg visste det ville gjøre meg godt å begynne å trene og få litt aktiviteter på agendaen, men jeg hadde aldri gjettet at det skulle gi en umiddelbar virkning på frykt. Jeg føler meg tøffere enn på mange år.

Så kan vi jo spekulere… hadde denne plassen vært mitt paradis på jord bare for en måned siden, i den grad at jeg ønsker å slå opp telt og flytte inn for sommeren, eller er det sinnstemningen min nå som tillater at jeg nyter plassen?

Er dette paradis på jord som jeg tilfeldigvis fant – eller har jeg gjennom nye tanker begynt å oppleve livet annerledes? Kanskje en grei mix…

Så min oppfordring til deg er å handle på tankene, drømmene, lystene.
Har du lenge hatt lyst til å begynne på dansing? Gjør det!
Har du lyst alltid hatt lyst å seile? Møstre på en båt!
Har du en bok inni deg? Ta et skrivekurs eller bare begynn å skriv – sett av et kvarter hver dag!

For gammel? Nei!
For ung? Nei!
For dårlig form? Nei!
For sent? Aldri!

 

Image result for erna solberg

Det er alltid morsomt når jeg blir tagget i forskjellige reklamer eller forklaringsvideoer og spurt om det er meg som snakker. Tenk bare hvilket viktig instrument stemmen er, når den er så unik at den kan bli gjenkjent i helt uvante sammenhenger av bekjentskaper fjernt og nærme. Det finner jeg veldig fascinerende.

Denne gangen var det Solfrid Dale som tagget meg på instagram og lurte på om det var meg, og det kunne jeg bekrefte. Jeg syns ikke det er rart at jeg blir gjenkjent, selv om det er en litt merkelig følelse i begynnelsen å vite at stemmen min ligger ute på nettet i alle mulige fasonger for å påvirke tanker og handlinger. Det jeg derimot syns er litt rart/morsomt er det du kan se i skjermbildene:

Jeg syns ikke selv at stemmen min er lik Ernas stemme, men jeg gjenkjenner at jeg har brukt en talemåte her som er mer lik hennes enn min egen, og at vi begge er fra Bergen (obviously) og at vi også har relativt dype stemmer.

Bare uken før sendte jeg fra meg et opptak til Hansa Borg Bryggerier, hvor jeg av oppdragsgiver ble bedt om å snakke litt i “Erna-stil”. Så da hørte jeg på opptak av Erna, leste meg opp på sosiolekten “pen-bergensk” og gikk i studio og levde meg inn etter beste evne.

Med det i tankene syns jeg det er fascinerende å lese at noen syns jeg høres ut som Erna i andre reklamer jeg har spilt inn bare kort tid etter det oppdraget. Det gir meg faktisk noen ideer… Hva om jeg hadde nå begynt å studere Erna og hennes talemåte, og prøvd å etterligne henne. Jeg kunne for eksempel brukt et bittelite klipp av hennes tale der hun snakker, og så fortsatt talen selv om noe fullstendig urelevant og tullete. Det kunne vært morsomt. Hva syns du?

Under ser du videoen på Instagram som noen mener jeg høres ut som Erna i. Jeg tror det er en følger at vi begge er fra Bergen, og folk flest ikke er så vant med å høre Bergensere i media.

PS: Jeg står ikke bak eller for dette produktet. Jeg har blitt innleid som Voiceover for reklamen

https://www.instagram.com/p/Bz3jBboAdCR/

Jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg tror rett og slett ikke vi mennesker har kapasitet til å være lykkelig uten å følge drømmene våre.

Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor. Men jeg begynte i året jeg var 32 å tenke at det året jeg skulle være 33 ville by på mange nye opplevelser og forandringer i stor skala. Det er vanskelig å vite om det var overbevisningen om at forandringer var på vei skapte dem eller om det faktisk var slik at jeg kunne “føle” meg litt frem i tid, men gjett om dette året har blitt et vendepunkt i livet.

Jeg kjenner at dette er året for å prøve nye ting, strekke meg lenger ut av komfortsonen, ta oppgjør med fortid og skyte inn i beste mulige fremtid.

I år, i en alder av 33, og som 3 år gammel mamma…

  • har jeg bestemt meg for å gå på skole igjen. Og ikke en hvilken som helst skole, men følge drømmen om å jobbe med filmskaping. Derfor skal jeg ukependle de to neste årene til Bergen for å gå på Noroff instituttet.
  • har jeg begynt å bygge opp en personlig merkevare og kastet meg inn i voiceovers og stemmeskuespill. Jeg har rett og slett begynt å selge stemmen min som produkt. Det er sykt gøy.
  • har jeg tatt podkastdrømmen på alvor og begynt å plukke opp igjen Vossapreik, dradd i gang en podkast med Hans Petter Gundersen, (HP) og planlegger nå en egen personlig podkast hvor jeg er helt ærlig og bare meg selv og snakker om det som interesserer meg.
  • Og nå, bare for en uke siden, begynte jeg å trene Jiu Jitsu. Det er en merkelig følelse, men det føles litt som å komme hjem. Som om jeg har funnet gjengen min. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg har “bare” vært på fem treninger (siden jeg begynte for en uke siden, er jo det helt sinnsykt) og jeg bare elsker hvordan det er å komme der og bli utfordret på alle måter. Jeg merker jeg blir utfordret fysisk (obviously), men også mentalt og emosjonelt… kanskje til og med spirituelt, da Jason, treneren, slår meg som en ekstremt reflektert person med et velutviklet sjeleliv, om det kan gi mening.

    Og så føler jeg at jeg virkelig er på nett med de jentene jeg har blitt litt kjent med. De er helt RÅ på å ønske meg velkommen inn i gjengen, og tar meg liksom litt under vingen, med å utfordre meg på matten og vise og forklare, alltid med et vennlig glimt i øyet. Jeg føler meg så heldig. Tenkt å få lære av noen som er så utrolig erfarne på matten og har gjort dette i åresvis. Jentene jeg snakker om er Eva Netland, Marit Tyssedal Gabrielsen og Åshild JD Trædal. Jeg kjenner at jeg beundrer og respekterer de damene så utrolig mye og at det gjør meg godt å være sammen med så flotte folk. Blir nesten emosjonell her jeg sitter.

    Men jeg kan ikke la være å nevne min mann, som støtter meg og ønsker meg velkommen inn i klubben, som han elsker, og min herlige venninne Marzena, som også er nybegynner og har prøvd å få meg med siden hun begynte selv. Hun er en av de fineste og morsomste menneskene jeg kjenner og hun er badass. I alle fall snart! ;) Dette høres jo nesten ut som en takketale og jeg allerede har vunnet et mesterskap. Men på sett og vis har jeg det… jeg har vunnet over en tidligere versjon av meg selv. Og alene hadde jeg ikke gjort det.

    Kan du tenke deg… I dag har jeg til og med blitt utfordret til å kaste meg uti en elv, og jeg som nesten har et image av å ikke bade dersom vannet er under kroppstemperatur. Og fy flate så levende jeg følte meg! Jeg pushet meg selv og jeg klarte det fordi jeg ville tøffe meg litt og i tillegg fikk støtte til å bare kaste meg i det, i dobbel betydning. Under ser du bilder fra dagen. Vi stråler!

What a ride, så langt av å være 33, og jeg bare føler at det blir bedre og bedre. jeg har fortsatt 3/4 igjen før jeg blir 34! Jeg føler meg mer levende enn på lenge og jeg er klar for å utvikle meg og stå frem om hvem jeg er og gjøre mitt for å inspirere andre til å følge drømmene sine og jobbe mot å være den beste versjonen av seg selv. Det er vel det livet handler om, er det ikke? Nytelse og utvikling i kombinasjon?

Jeg tror at det å bli mamma har gjort så stort inntrykk på meg og skapt en ny motivasjon til å skape det livet jeg ønsker for min datter. Og da mener jeg IKKE at hun skal ta de samme valgene som meg, men jeg ønsker at hun skal vokse opp med trygghet i seg selv til å gjøre det hun ønsker med livet sitt og være så sterk at hun kan være en ressurs for de rundt seg. Og hvis jeg ikke kan vise henne hvordan det ser ut, kan jeg vel heller ikke forvente noe annet av henne.