Noen ganger er det tilsynelatende veldig vanskelig å ta en god avgjørelse om hva jeg skal bruke tiden og pengene mine på. Men jeg kjenner at det å si at jeg ikke har tid til familien min, ikke er noe jeg har lyst til å holde på med. Det handler alltid om å prioritere. Velge.

I dag var det rett før jeg valgte bort familien min. I et stresset hode i en travel hverdag følte jeg presset av alle tingene jeg tror jeg må være med på for at verden skal gå rundt, eller i alle fall for at jeg skal kunne klare å skape noe for meg selv. Sannheten, etter noen dype åndedrag og litt refleksjon, er rett foran nesen på meg… ingen ting er viktigere enn datteren min, mannen min og vårt forhold og liv sammen. Har vi det ikke godt sammen har jeg ingenting og enn så mye suksess jeg hadde klart å skape i karrieren min hadde ikke kunne forsvare et halvgodt liv sammen med dem.

Jeg elsker virkelig det jeg holder på med. Jeg er en drømmer og jeg står virkelig på. Men jeg vil ikke være for travel til å se gleden i min datters øyne når hun er stolt over å ha sluttet med bleie og har hatt sine første dager i barnehagen bare med truse og uten uhell. Jeg har ikke tenkt å høre hennes språklige utvikling kun over messenger og telefon. Jeg har ikke lyst å stadig si at jeg savner henne også, og at vi snart skal være mer sammen.

Jeg har ikke lyst å stadig si at jeg savner henne også, og at vi snart skal være mer sammen.

I helgen da jeg var hjemme fortalte hun meg at hun hadde savnet meg. Hun hadde kommet hjem fra barnehagen og tenkt at i dag måtte jo mamma være hjemme, for nå var det så lenge siden. Så hun hadde lett på rommet, oppe på kontoret og på badet. Men mamma var ingen plass. Mamma var i Bergen.

Jeg har begynt på filmproduksjon i Bergen, og vi bor på Voss. Denne første måneden er det rett og slett helt skrapt, etter studieavgiften er betalt, så det betyr at å pendle opp og ned flere ganger i uken vil gjøre et kraftig innhogg i budsjettet. Så kraftig at det er begrenset hvor mange ganger det lar seg gjøre. Det gjør vondt i mammahjertet, selv om jeg vet at hun har det veldig godt sammen med pappaen sin. Det er rett og slett smertefullt å være uten dem.

Så tilbake til prioriteringer. I dag holdt jeg på med å lure meg selv til å tro at jeg må gjøre mange ting i helgen, som vil være med på å bygge karrieren min fremover, i tillegg til at jeg tenkte jeg ikke kunne bruke de siste kronene på kontoen på å reise tur retur, Bergen-Voss. Heldigvis kom jeg til forstanden og sitter nå på toget, slik at jeg kan spørre min datter, min skjønne lille datter, hvordan hun har hatt det i barnehagen i dag, bleiefri og alt, mens jeg holder henne i mine armer. Og jeg gleder meg.

Når jeg er med henne, spiller det ingen rolle…

… at det er så og si tomt på konto eller hvor lenge nye bukser må vente.


1 reply

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply to David Hill Cancel reply

Your email address will not be published.