Jeg kan ikke få sagt det nok. Jeg tror rett og slett ikke vi mennesker har kapasitet til å være lykkelig uten å følge drømmene våre.

Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor. Men jeg begynte i året jeg var 32 å tenke at det året jeg skulle være 33 ville by på mange nye opplevelser og forandringer i stor skala. Det er vanskelig å vite om det var overbevisningen om at forandringer var på vei skapte dem eller om det faktisk var slik at jeg kunne “føle” meg litt frem i tid, men gjett om dette året har blitt et vendepunkt i livet.

Jeg kjenner at dette er året for å prøve nye ting, strekke meg lenger ut av komfortsonen, ta oppgjør med fortid og skyte inn i beste mulige fremtid.

I år, i en alder av 33, og som 3 år gammel mamma…

  • har jeg bestemt meg for å gå på skole igjen. Og ikke en hvilken som helst skole, men følge drømmen om å jobbe med filmskaping. Derfor skal jeg ukependle de to neste årene til Bergen for å gå på Noroff instituttet.
  • har jeg begynt å bygge opp en personlig merkevare og kastet meg inn i voiceovers og stemmeskuespill. Jeg har rett og slett begynt å selge stemmen min som produkt. Det er sykt gøy.
  • har jeg tatt podkastdrømmen på alvor og begynt å plukke opp igjen Vossapreik, dradd i gang en podkast med Hans Petter Gundersen, (HP) og planlegger nå en egen personlig podkast hvor jeg er helt ærlig og bare meg selv og snakker om det som interesserer meg.
  • Og nå, bare for en uke siden, begynte jeg å trene Jiu Jitsu. Det er en merkelig følelse, men det føles litt som å komme hjem. Som om jeg har funnet gjengen min. Jeg kan ikke beskrive det. Jeg har “bare” vært på fem treninger (siden jeg begynte for en uke siden, er jo det helt sinnsykt) og jeg bare elsker hvordan det er å komme der og bli utfordret på alle måter. Jeg merker jeg blir utfordret fysisk (obviously), men også mentalt og emosjonelt… kanskje til og med spirituelt, da Jason, treneren, slår meg som en ekstremt reflektert person med et velutviklet sjeleliv, om det kan gi mening.

    Og så føler jeg at jeg virkelig er på nett med de jentene jeg har blitt litt kjent med. De er helt RÅ på å ønske meg velkommen inn i gjengen, og tar meg liksom litt under vingen, med å utfordre meg på matten og vise og forklare, alltid med et vennlig glimt i øyet. Jeg føler meg så heldig. Tenkt å få lære av noen som er så utrolig erfarne på matten og har gjort dette i åresvis. Jentene jeg snakker om er Eva Netland, Marit Tyssedal Gabrielsen og Åshild JD Trædal. Jeg kjenner at jeg beundrer og respekterer de damene så utrolig mye og at det gjør meg godt å være sammen med så flotte folk. Blir nesten emosjonell her jeg sitter.

    Men jeg kan ikke la være å nevne min mann, som støtter meg og ønsker meg velkommen inn i klubben, som han elsker, og min herlige venninne Marzena, som også er nybegynner og har prøvd å få meg med siden hun begynte selv. Hun er en av de fineste og morsomste menneskene jeg kjenner og hun er badass. I alle fall snart! ;) Dette høres jo nesten ut som en takketale og jeg allerede har vunnet et mesterskap. Men på sett og vis har jeg det… jeg har vunnet over en tidligere versjon av meg selv. Og alene hadde jeg ikke gjort det.

    Kan du tenke deg… I dag har jeg til og med blitt utfordret til å kaste meg uti en elv, og jeg som nesten har et image av å ikke bade dersom vannet er under kroppstemperatur. Og fy flate så levende jeg følte meg! Jeg pushet meg selv og jeg klarte det fordi jeg ville tøffe meg litt og i tillegg fikk støtte til å bare kaste meg i det, i dobbel betydning. Under ser du bilder fra dagen. Vi stråler!

What a ride, så langt av å være 33, og jeg bare føler at det blir bedre og bedre. jeg har fortsatt 3/4 igjen før jeg blir 34! Jeg føler meg mer levende enn på lenge og jeg er klar for å utvikle meg og stå frem om hvem jeg er og gjøre mitt for å inspirere andre til å følge drømmene sine og jobbe mot å være den beste versjonen av seg selv. Det er vel det livet handler om, er det ikke? Nytelse og utvikling i kombinasjon?

Jeg tror at det å bli mamma har gjort så stort inntrykk på meg og skapt en ny motivasjon til å skape det livet jeg ønsker for min datter. Og da mener jeg IKKE at hun skal ta de samme valgene som meg, men jeg ønsker at hun skal vokse opp med trygghet i seg selv til å gjøre det hun ønsker med livet sitt og være så sterk at hun kan være en ressurs for de rundt seg. Og hvis jeg ikke kan vise henne hvordan det ser ut, kan jeg vel heller ikke forvente noe annet av henne.


0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published.