Kjære Eir. Min datter. Min deilige datter, som jeg elsker… I dag gjorde jeg noe dumt, som ikke stemmer med mine ønsker og verdier for familien vår. I dag kastet jeg deg på sofaen over noe så lite som at du kastet puslespillet utover gulvet og sofaen. Det var ikke greit at jeg gjorde det.

Jeg blir sint av og til når du ikke gjør slik som jeg forventer av deg, selv om jeg vet at forventningene mine er basert på min oppfattelse om hvordan jeg vil ha det. Jeg glemmer av og til dine indre behov om å utforske og å teste.

Du begynte å grine. Jeg samlet brikkene sammen surt mens du observerte meg og så veldig lei deg ut. Kanskje du skammet deg. Jeg håper ikke du skammet deg, for det var ingenting å skamme seg over. Om noen skulle skamme seg så er det jeg. Men jeg skal velge å ikke skamme meg jeg heller.

Du sa til meg at jeg kastet deg på sofaen. Og så sa jeg at jeg vet det… med en myk tone. Så sa jeg at jeg blir sint og lei meg når du kaster tingene våre utover. Da sa du unnskyld med et genuint uttrykk som smeltet meg helt, og jeg angret bittert det jeg hadde gjort. Jeg sa unnskyld til deg mange ganger, mens vi klemmet og at det ikke var rett av meg å bruke min styrke og størrelse for å demonstrere at jeg bestemmer.

Jeg snakket med Jonas om det da han kom hjem etter å ha kjørt deg i barnehagen. Han hørte på meg og kastet meg noen ganger på sofaen, etter mitt ønske, slik at jeg skulle prøve å sette meg inn i følelsen slik at jeg husker å ikke gjøre det hvis impulsen skulle komme. Jeg vil ikke prøve å styre deg med makt. Jeg vil ikke skape frykt i deg. Jeg vil at du skal kunne utforske fritt med en forståelse om at mamma og pappa støtter og beskytter deg og rettleder deg på en rettferdig måte.

Jeg elsker deg… unnskyld min vakre, smarte, morsomme Eir.

0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *