I går kveld våknet Eir klokken 11. Hun var lei seg, eller hadde vondt, men vi klarte ikke å forstå hva det gjaldt.

Hun var skikkelig opprørt og det var ikke mulig og få ut av henne hva det var, og det ble verre jo mer vi prøvde å trøste henne, virket det som. Vi spurte: Har du vondt noen plass? Men hun ble bare mer og mer frustrert og sparket med beina og viftet med armene. Hun virket fullstendig ukomfortabel i sitt eget skinn!

Etter lenge med å forsøke å trøste henne og roe henne både med pupp, smokk og klem, og ingenting virket varig, så fant vi ut at vi bare måtte bryte ut av det med å gjøre noe helt annet.

Vi gikk inn i stuen og jeg fikk ideen om å la bamsen prøve å trøste henne. Jeg satt bamsen foran henne og lot bamsen stryke litt på hånden hennes, og laget til bamsestemme og spurte: “Er du så lei deg, Eir?” Hun begynte å roe seg, med en gang. Bamsen forklarte videre at han så at hun var lei seg og at det var helt lov. Jeg husker ikke ord for ord eller alt som ble sagt men det var noe slik:

Det er ikke alltid jeg vet hvorfor jeg er lei meg, heller, så hvis du ikke vet eller ikke vil fortelle så er det helt greit. Jeg vil bare være her for deg og trøste deg hvis du vil det. Vil du det? (Eir nikker)
Noen ganger når jeg er veldig trist så syns jeg det er ordentlig godt med en skikkelig bamseklem. Har du lyst på en bamseklem? (Eir strekker seg mot bamsen)
Ååå, det var godt, Eir. Du gir skikkelig gode klemmer. Tusen takk for at jeg fikk lov til å trøste deg litt. Du skjønner, mammaen og pappaen din vil også bare at du skal ha det bra, og hvis det virker som de spør så mange spørsmål og som de blir litt frustrerte og kaver seg opp litt, så er det fordi de så gjerne vil at du skal ha det bra og så er det noen ganger litt vanskelig å vite hvordan de kan være der for deg, hvis du ikke klarer å fortelle hvorfor du er lei deg.
Men det er helt greit hvis du ikke vet, eller ikke vil fortelle. Det bestemmer du. Noen ganger kan det være godt å bare få en bamseklem og i tillegg vite at mamma og pappa er her for deg alltid, uansett hva du har på hjertet ditt eller uansett hvilke følelser du har i kroppen. Det er ikke alltid lett å forstå hvorfor man er lei seg.
Men vet du hva eir? Mange ganger når jeg syns at det er tøft og tungt å være meg, så lukker jeg øynene mine og teller 5-4-3-2-1 og så husker jeg at det har vært tøft og tungt før, og at det virker lenge siden, selv om det virket som om det aldri skulle gå over da… og da tenker jeg at plutselig så er det morgen igjen og jeg er glad og opplagt og leker med vennene og lekene mine… At selv om det er vanskelig nå, så går dette over også!

Eir begynte å snakke med bamsen og levde seg veldig inn, og skulle vise bamsen forskjellige ting, og legge seg ned i sofaen med bamsen. Det ble ikke snakket videre om hva det var. Vi prøvde å spørre om hun hadde drømt noe som var vondt eller om hun hadde vondt noen plass på kroppen, men vi fikk ikke noe definitivt svar. Hun pekte litt rundt på de plassene hun har hatt sår i det siste, eller dunket seg, så blåste vil litt men hun var ferdig med greiene. Vi gikk inn i sengen, Eir, bamse og jeg. Hun sovnet etter kort stund og sov til klokken 7:30.

Hva det var vil vi jo aldri få vite, men vi tenker at hun kanskje nå er inne i en utviklingsfase som gjør at hun kanskje har ekstra mye følelser, og at hun ikke selv helt forstår hvorfor hun er opprørt.

Jeg har aldri sett henne så frustrert og sint og lei seg. Hun mistet helt kontroll over kroppen sin og fikk gjentatte tantrumer mens hun skrek, sparket og hev etter luften. Det var vanskelig for mammahjertet og se henne sånn, så jeg måtte gråte noen tårer sammen med henne.

Kanskje hun begynner å utvikle et privatliv? Et liv inne i seg som er reservert for henne og de hun ønsker å dele det med. Kanskje er det noen ganger bedre å prate litt med en venn og få en bamseklem? :D

0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *