Har du sett hester på et jorde noen gang?
I så fall har du kanskje merket at det som regel er et gjerde som strekker seg rundt jordet. Ikke alltid, men ofte, har disse gjernene noen få, tynne tråder av metall som løper hele veien rundt, og i disse trådene av metall er det ofte elektrisitet.

Det er ikke kraftig nok strøm til at det er farlig å berøre gjerdet, men det er nok til å gi deg støt, slik som du kan få av statisk elektrisitet som har samlet seg opp i kropppen og smeller til når du berører noe som leder strøm. Dette skjer ofte med meg om vinteren. Jeg går som oftest med en blanding av ullklær og noe syntetisk materiale, og på enkelte dager er det så gale at jeg kan se gnistene når jeg trer genseren av eller på. Det er ubehagelig, men heldigvis ikke farlig.

Og slik er det med strømgjerdet også som strekker seg rundt jordet der hestene går og beiter. Hestene har lært at gjerdet, gjennom gjentatte forsøk på å bevege seg forbi grensene, har ført til støt og ubehag. Hestene er veldig smarte dyr som husker godt, og de vet fra tidlig alder veldig godt hvor de har det behagelig og trygt, og det er innenfor gjerdene, på trygg avstand fra den ubehagelige opplevelsen av elektrisitet som støter gjennom kroppen.

Noen av føllene har selv opplevd det mange ganger, de som er mest eventyrlystne og vågale, men mange føll er oppmerksomme nok til å få med seg at resten av flokken holder seg på det bestemte området, og syns det er nok ubehag å tenke på hva som kan skje hvis de skulle prøve å beite på andre siden av gjerdet.

Jeg lurer på om de fleste hestene, fra tid til annen, dagdrømmer om hvordan det ville vært å bevege seg fritt, og gå hvor som helst og så langt de ønsker. Det ville i alle fall jeg gjort… Men hestene er veldig smarte, og akkurat som meg og deg har hjernene deres en viktig funksjon som heter homeostasis. Homeostasis sin oppgave er å forhindre forandring, for å holde oss i live. Homeostasis vet at vi lever nå, og derfor er homeostasis veldig vrang på å tillate forandringer, ettersom at den ikke vet hva forandringene vil medføre. Homeostasis er litt av en pessimist og regner kun med uheldige utfall. Hvis gjerdet gir støt, så kan det jo like gjerne være bare en advarsel, en mild forsmak på hva som venter om man skulle ignorere det ubehaget.

Ja, den største prosentandelen av hestene vet veldig godt å ikke utfordre skjebnen. De vet det så godt at det ikke lenger spiller noen rolle om strømmen er skrudd på eller av. Bonden kan til og med bytte ut strømgjerdet med et enkelt tau, like strømløst som et viskelær, men hestene går ingen plass, inngjerdet av en innbilt hindring, stoppet fra å utforske verden av sine egne tanker, en følelse av at utenfor er utilgjengelig og utrygt og hvis de bare fortsetter å være der de er, så lenge de bare holder seg på plass, der som de kjenner omgivelsene og har det relativt behagelig, så er de i det minste trygge.

Du og jeg vet at det bare er et kort lite ubehag i det de kommer borti gjerdet, skulle de prøve å frigjøre seg. Du og jeg vet at på den andre siden er det verken strøm eller farlige slanger i gresset, mer enn bak gjerdet der de oppholder seg. Men for dem er det en usynlig barriere som gjør det umulig for dem å utforske skogen og elven og gressengen i øvre delen av dalen, og denne barrieren eksisterer kun i sinnet.

Det morsomme er at det skal kun en hest til som enten ved tilfeldighet, eller en sterkt utforskningstrang, villig til å risikere ubehag, like vel hopper over eller tråkker ned gjerdet, og resten av hestene vil følge etter. Barrieren er brutt og det er ikke lenger noen begrensninger på hvor hestene kan gå.

Men hvor skal de gå? Det er gjerne en utfordring vi alle kjenner på, og som kanskje ikke har noen fasit, noen rett eller galt, men like vel er det mange som blir hengende bak usynlige og ikke-eksisterende barrierer bare fordi de ikke vet hva de skal gjøre med friheten sin og mulighetene som venter, og det er sannsynligvis derfor det er så mange som ønsker å vite hva vil skje hvis de velger en gitt sti eller vei, og de vil helst bli fortalt hva de må og burde gjøre for å komme dit. Det ukjente er ofte veldig skummelt og helt ufarlig.

Jeg aner ikke hvordan en hest velger eller vet hvor den skal gå eller hva som er motivasjonen, men jeg vet at om hesten har bestemt seg for at den skal en plass og den har kommet i gang, så er det vanskelig å stoppe den og gi den nye begrensninger.

Jeg husker en gang i undgdommen, da jeg var hestepasser for en hest som het Balder. En gammel men sprek traver. Han var snill, og samtidig viste han selv hva han ville. En dag da vi var ute å red i åsen, og vi nærmet oss plassen der vi ofte stoppet for å raste med epler og vann, bestemte Balder seg for at han ville dit fortere enn hva jeg ville. Han var sikkert lei og tørst og litt sulten, og hadde lyst å hvile. Så han la på sprang, med meg oppå. Det nyttet ikke for meg å prøve å dra i tøylene og be han om å ta det rolig, for han hadde bestemt seg. Han skulle til rasteplassen, og når den store, sterke kroppen allerede hadde bygget opp momentum var det lite jeg kunne gjøre for å stoppe det. Jeg tenker bare stakkars den som hadde prøvd å stille seg i veien for ham i det øyeblikket, mens han raste avgårde og til og med tok en snarvei, på en smal sidesti vi ikke hadde tatt før, hoppet over bekker og veltede trær som han ellers gjerne ville furtet på nesen over.

Det var ikke annet for meg å gjøre enn å gi ham frie tøyler, holde meg godt fast og la ham frakte oss til målet. Og gjett om jeg var skremt når han satte i gang. Jeg var livredd. Jeg hadde aldri ridd så fort før og kjente heller ikke stien, men etter en liten stund ble det mer en skrekkblandet fryd, som etterhvert bygget seg opp til ekstase. Jeg visste at hvis jeg bare klarte å holde fokus, og ikke datt av, så ville han løpe oss hele veien frem, og peise gjennom usynlige hindringer på veien, og det var ingen tvil om at stien førte til målet. Det visste han og jeg like godt og vi visste begge at det ble godt å komme frem og at vi hadde deilige belønninger i vente.

Da vi kom frem, i god behold fikk vi begge hvile og spise godt, og vi nøt utsikten og overblikket over hele dalen. Det er rart hvordan man får et helt annet perspektiv når man ser ting mer ovenfra. Vi kan se hvordan alt henger sammen, og hvor lite område vi vanligvis oppholder oss på og like vel er det så mange deilige plasser å utforske så nærme der vi er. Jeg takket balder for å frakte meg frem dit, for jeg visste at han også skulle frakte meg videre.

Det er en sannhet og litt av en verdifull ting å vite for både store og små, som vi kan dra nytte av, hvis vi bare velger å tillate oss selv å holde fokus, og ikke la uviktige forstyrrelser la oss miste grep om hva vi holder på med og hvor vi vil.


0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published.